Kirkelig dåpspraksis og forskjellsbehandling
Ivar Molde (VL 25.2) og Kari Veiteberg (27.2) har begge kommentert mitt tidligere innlegg i VL, der jeg slo fast at barn av ugifte i henhold til lovgivningen ikke kunne nektes dåp. Innleggene har det til felles at de tar opp spørsmål om forskjellsbehandling av barn født i og utenfor ekteskap.
La meg begynne med Veiteberg. Hun gir meg rett i at barn født utenfor ekteskap ikke kunne nektes dåp og hevder biskopene i sin abortuttalelse kunne ha skrevet at «til langt ut over det 20. århundre kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp i gudstjenesten» (min uthevelse). Heller ikke dette stemmer. Kirkeordinansen av 1537/39 sier intet om forskjellsbehandling av barn født i eller utenfor ekteskap, bare at barnet skulle døpes «udi den samme font som sedvane er». Man videreførte katolsk praksis. Ordinansen ble avløst av en ny lov i (NL-2) i 1687, som innførte en forskjell med hensyn til når i gudstjenesten barn født i ekteskap (ekte) og utenfor ekteskap (u.ekte) skulle døpes: Ektefødte barn etter prekenen, barn født utenfor ekteskapet etter ofringen eller gudstjenesten. Dette ble imidlertid opphevet allerede i 1771.
Det er forøvrig verd å merke seg at tidligere var dåpspraksisen mye mer fleksibel enn den senere er blitt. Dåp var verken begrenset til søndager eller til gudstjenester. Fordi barn i henhold til loven skulle døpes før det var åtte dager gammelt, var det til ut på 1900-tallet utstrakt bruk av hjemmedåp, særlig i bygdesamfunnene, der det kunne gå flere uker mellom hver gudstjeneste. I byene hadde man dessuten rikelig anledning til å bære barn til dåp også ved en av de mange faste hverdagsgudstjenestene. Hvor stigmatiserende forskjellsbehandlingen har vært «opplevd», vil da som nå avhenge av tidens alminnelige mentalitet og sosial kontekst.
Veiteberg henviser til kirkebøkene, som «delte» dåpsbarna inn i kategoriene ekte/uekte. Ja, men kirken har ved presteembetet opp til nyere tid hatt ansvar for å føre et folkeregister. Derfor har den/de som har meldt barnet til dåp, måttet oppgi foreldrenes navn og ekteskapelige status. Var mor ugift, skulle farens navn også oppgis og presten i følge loven innhente en bekreftelse av farskapet. Kirkebøkene var ikke tilgjengelige for allmennheten. Også i dag blir barn registrert av det offentlige som født i ekteskap eller samboerskap.
