I brevet til Hebreerne, i kap 5, sier forfatteren, antageligvis Paulus, at han må snakke til dem som spedbarn som ikke kan ta til seg fast føde, men som kun drikker melk. Som spedbarn, som ikke skjønner seg på rettferdighet.
Jeg kjenner det vrir seg inni meg, når kristne mennesker tviholder på temaer som Guds vrede, som har hengt seg opp i å snakke om at de kristne må rense Guds menighet fra synd. Jesus HAR renset Guds menighet fra synd, og ALL Guds vrede ble lagt på Han for 2000 år siden. For hver den som tror på Jesus Kristus, er dette ikke-temaer. Det handler ikke lenger om fortapelse, helvete, synd og død. Hvis det fremdeles skulle handle om dette, så har Jesus dødd forgjeves. Nå handler det kun om arv.
Når Gud planla å skape menneskene, visste Han på forhånd, at hvis Han skapte menneskene med en egen fri vilje, med egne personlige interesser, ikke som roboter, men som barn, så ville Han en gang måtte fornedre Seg Selv og bli pint og hengt på et kors for å dø. Og det av de Han elsket mest i denne verden. Han visste på forhånd at Han måtte holde ut med at barna Hans kom til å være ”uskikkelige”, ”krangle” med hverandre, og ville tenke mest på seg selv. I tillegg, siden Han skapte dem, så kom de til til å skylde på Han for alt som kom til å gå galt i livene deres. Han visste også at alle sammen av dem kom til å trekke seg unna Han, og gjøre akkurat som de selv ville. De ville stole mer på sin egen visdom, enn på Hans visdom. Han som formet dem, og hele verden, akkurat som leiren i pottekmakerens hånd. Han valgte å skape dem allikevel, for Han hadde en plan med dem. En god plan. Han skulle oppdra dem til å være sønner og døttre, skapt i Hans bilde. Så når barna Hans ble ”voksne”, skulle de bli konger (Åp 1:6, 3:21, 21:7), akkurat som Han var kongenes Konge, og de skulle herske sammen med Han. Barna Hans skulle arve alt det Han eide, fordi Han elsket dem så utrolig høyt, og Han så potensialet deres. Ikke fordi de var så snille, og flinke, men fordi de var Hans barn, uansett.
