Michael Melchior

Overrabbiner i Norge og grunnlegger av The Religious Peace Initiative

Jeg kan ikke la disse dagene gå forbi i stillhet, uten å dele mine tanker om annekteringen.

Den første og viktigste grunnen til at jeg er i mot annektering er moralsk og etisk. Jeg er sionist. Jeg flyttet med familien min til Israel på grunn av sionismen, og jeg støtter helhjertet vår rett til selvbestemmelse i hjemlandet vårt, på både moralsk, juridisk, historisk og religiøst grunnlag. Jeg tror Gud spilte en rolle i opprettelsen av staten Israel, og jeg tror på vår rett til, og vår forbindelse til alle deler av landet: Beit El, Shilo og Hebron, så vel som Beer Sheva, Lod og Tiberias.

Fred må etterstrebes

Samtidig tror jeg ikke det er tilfeldig at en annen nasjon lever her sammen med oss, mellom Jordanelven og Middelhavet - i Israel, i det de kaller Palestina. Jeg tror det er vår felles skjebne å leve sammen i all overskuelig fremtid, fortrinnsvis under fredelige forhold. Men fred er ikke bare noe vi ber for. Fred må etterstrebes. Den må utrettelig søkes etter, for å oppnås.

Rabbi Hillel har allerede formulert Toraens kjerneprinsipp, og det mens han sto på ett ben: «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre.» Akkurat slik som du ikke vil at palestineren skal bruke makt mot deg, eller utnytte en amerikansk presidents midlertidige støtte, slik skal du heller ikke behandle ham. Hvis vi virkelig mener at vi har rettferdigheten på vår side, så skal vi opptre ærlig og rettferdig overfor vår motpart, selv om vi i dag har overmakten.

• LES OGSÅ: FN sier Israels varslede annekteringer er ulovlige. Nå utsetter Israel planene på grunn av korona

På veg mot en apartheid-stad

Hva som sies om oss ute i verden er viktig for meg. Det har etter min mening å gjøre med vårt kall, helliggjørelsen av Guds navn, og de gode gjerninger vi er satt til å gjøre. Men enda viktigere for meg er det å sette ord på hva slags land vi er i ferd med å bli, både i våre egne øyne, men også for sannhetens skyld.

Den legendariske redaktøren for avisa Makor Rishon, Uri Elitzur - som Naftali Bennet har omtalt som sin rabbiner og mentor - trodde sterkt på et Stor-Israel. I en av sine siste artikler før hans død, skrev han at USAs daværende utenriksminister, John Kerry, hadde rett når han sa at Israel kunne bli en apartheid-stat. Elitzur skrev at hvis den nåværende situasjonen fortsetter, eller hvis vi fortsetter å annektere territorier uten å gi fullverdige borgerrettigheter til palestinerne, så vil Israel faktisk bli en apartheid-stat.

Når Elitzur hevder dette, samtidig som sentrumsorienterte profiler som professorene Amnon Rubinstein og Shlomo Ben-Ami forrige uke signerte et opprop som hevder det samme, bør ingen som bryr seg om Israel og dets rett til å eksistere, ignorere det som sies.

• LES OGSÅ: Melchiors metode for Midtøsten

Begge narrativ må bli anerkjent

Jeg skrev ikke under på oppropet. Jeg anser apartheid-regimet som det mest grusomme, institusjonaliserte systemet for diskriminering i det 20. århundret, etter nazismen. For meg blir ikke det en gyldig sammenligning. Jeg forstår imidlertid ikke hvordan de likhetene som faktisk er å finne mellom apartheid og annektering ikke ser ut til å ha noen innvirkning på beslutningstakerne i partiene Likud og Kachol-Lavan.

Den forestående annekteringen vil også påvirke den tidligere annekteringen av Øst-Jerusalem. Den vil sørge for å videreføre den mindreverdige, juridiske statusen til den palestinske befolkningen der, som utgjør nesten 40 prosent av befolkningen i hovedstaden vår.

Vi skal være glade for at den amerikanske regjeringen har anerkjent det israelske narrativet og alle argumentene til den israelske regjeringen. Men «århundrets avtale», kan bare lykkes dersom også det palestinske narrativet anerkjennes, og så lenge en løsning ikke er basert på makt og ensidighet. «Sion skal forløses ved rett, og de omvendte der ved rettferdighet.»

Hvilken troverdighet står vi igjen med hvis vi annekterer?

Den andre grunnen til at jeg er imot annekteringen er juridisk. I årevis har representanter for alle israelske regjeringer hevdet i internasjonale fora, foran Israel-venner og jødiske fellesskap, at Judea og Samaria ikke er okkupert territorium, men omstridte områder, hvor vi bare kan finne en løsning gjennom forhandlinger.

Ingen land i verden har gått med på første halvdel av argumentasjonen. Den andre halvdelen, at løsningen for de okkuperte områdene må løses gjennom forhandlinger, har blitt akseptert av resten av verden og skrevet i lov gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 338. Denne resolusjonen har Israel sagt seg enig i, og den har vært del av senere internasjonale avtaler vi har skrevet under på. Skal vi nå bestemme at alt dette ikke har skjedd og at vi kan annektere områder uten forhandlinger? Hvordan framstår da alt annet vi har hevdet de siste 50 årene? Hvilken troverdighet sitter vi igjen med? Og hvorfor gjør vi dette? Fordi vi har makten, og rett og slett fordi vi kan. For ikke å nevne de alvorlige, juridiske problemene som oppstår ved ekspropriering av eiendom, anvendelsen av Fraværendeloven og alle ringvirkningene dette vil ha for palestinske borgeres private eiendom. Annekteringen av land og eiendom i A-området kan få et grusomt utfall.

• LES OGSÅ: Kåseri: «Vi muslimer er en lite sammensveiset gjeng. Men ta over Norge, det skal vi. Yes»

Muslimer har blitt villige til å slutte fred

Den tredje grunnen til at jeg er imot annektering handler om muligheten for å oppnå en rettferdig fred. Israels grunnleggende premiss for all fredsmegling er at det ikke kan oppnås noen fred med islam og den muslimske verden. Både høyresiden og venstresiden har vært enig om dette premisset. Jeg har villet teste om dette virkelig var sant. De siste 20 årene har jeg vært på en fascinerende reise. Mer enn noen annen jøde i Israel har jeg møtt muslimske statsborgere, palestinere og religiøse ledere fra våre naboland. Jeg har truffet både det vi kaller «moderate» muslimer og noen av de mest radikale. Jeg kan helhjertet vitne om at det har vært en enorm endring i den muslimske verden, ikke bare blant politiske ledere, men hos nær alle religiøse ledere i nabolandene våre. Til sammen representerer de millioner av våre muslimske naboer.

Det er en vilje til å slutte fred med staten Israel, så lenge det palestinske folk også får deres egen stat og uavhengighet innenfor 1967-grensene, så vel som oppreisning, og en hovedstad i Øst-Jerusalem. To stater for to nasjoner til Messias kommer - det inkluderer ivaretakelsen av sikkerheten til alle jøder i staten Israel.

Israelere desperate for fred kan få tilbake troen

De senere årene har religiøse ledere vist vilje til religiøs fred, i forbindelse med fredsinitiativet «The Religious Peace Initiative». Det har reddet tusenvis av liv på begge sider av konflikten. Denne revolusjonære endringen i holdningen til den muslimske verden gjenspeiles også i deres ord og handlinger mot antisemittisme, hvordan de omtaler holocaust og i flere andre tilfeller.

Jeg er ikke i tvil om at når denne holdningsendringen blir gjort kjent for allmennheten, i løpet av de neste par årene, så vil mange israelske statsborgere som har mistet håpet - de som ikke vil ha annektering eller bruk av makt, men som er desperate etter fred - få tilbake troen på at det er en fremtid her. Annektering og maktbruk vil være et alvorlig slag for baugen for religiøs fred og all tilliten som er blitt bygget opp.

Innlegget ble først publisert på Melchiors offisielle facebook-side.

LES MER: 

Erling Rimehaug: «Å annektere Vestbredden vil skaffe Israel mange nye problemer»

Israels regjering varsler annektering av okkuperte områder

Ekspert: – Tostatsløsningen er død dersom Israel annekterer