«Jeanrond byr på kjente slagord, men går ikke selv inn på de viktige spørsmålene»

Professor emeritus Werner Jeanrond stiller mange spørsmål i sitt innlegg om de skandinaviske biskopenes hyrdebrev om seksualitet og LGBT, og flagger et standpunkt uten egentlig selv å gi substansielle, teologiske begrunnelser. Det høres unektelig fint ut med både inkarnasjonsteologi, kjærlighetsteologi og kristologiske horisonter som motsats til det han kaller en utdatert forståelse av menneskelig seksualitet. Men til syvende og sist er det kjærligheten som er hans eneste argument, men ikke en bibelsk eller teologisk forståelse av Guds og menneskers kjærlighet.

Vi er nok skjønt enige om at «Gud er kjærlighet» og at dette er helt sentralt for å forstå kristendommens kjerne, men Jeanrond har en minst like selektiv lesning av skriftene som det han beskylder de katolske biskopene for. Det skal godt gjøres isolere det så velkjente sitatet fra Johannes’ første brev, som jo oppsummerer den kristne troen både kreatologisk og kristologisk, fra resten av brevet. Der står det i klartekst at kroppens begjær ikke er av Gud og at den som elsker verden ikke har kjærlighet til Gud i seg. Kroppen har sin plass i Guds visjon, skapt som den er av Gud og for Gud, men det betyr at den også, som hele mennesket, må være underlagt Guds vilje. Da kan også kroppen som en del av menneskelig seksualitet åpenbare Guds kjærlighet, ja, bli et bilde på Skaperen selv. Guds åpenbaring har også pekt på hvor denne kroppen i hele sin fysiske realitet av kjøtt og blod utrykker Guds kall til kjærlighet: Mannen skal forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp (Ef 5,31).

Det nye credo: En kjærlighet uten forpliktelser