Islamliknende atferd
Mye ville vært vunnet om vi sluttet å snakke om «religion» og «islam» som fasttømrede størrelser.
«ALLE SOM tilbringer tid på typiske hyttesteder i fjellet eller på Sørlandskysten kan ikke unngå å legge merke til det praktisk talt totale fraværet av brune og sorte ansikter, eller av hijaber og annen islamliknende atferd», skriver Helge Lurås, redaktør hos Resett, i et forsøk på å ile HRS' «unike fotoprosjekt» til forsvar («Ola Nordmann og det han (ikke) ser», 7. oktober.)
Uttalelsen er interessant. Ikke fordi den er særlig god eller innsiktsfull, men fordi den røper et utbredt fenomen i den norske samfunnsdebatten – det som litt krøkkete kalles essensialisering: å tillegge noen eller noe en uatskillelig essens.
I dette tilfellet islam, som i Lurås’ resonnement figurerer som en ikke nærmere angitt størrelse som muslimen i sin tur kan oppfylle ved å oppvise «islamliknende adferd», for eksempel ved å ikle seg hijab eller være brun eller sort i ansiktet. Lurås snur det altså helt på hodet: Først islam – og deretter muslimen som i større eller mindre grad korresponderer med denne foregitte størrelsen.
