Islam, demokrati og økonomisk vekst

Det er uro i den arabiske verden, og forsøkene på revolusjoner skaper den reneste 17.mai stemning hos norske kommentatorer. Vi får høre at fravær av demokrati er årsaken til manglende økonomisk vekst og sosial uro. Ikke et ord om islam, aldri et spørsmål om hva som virkelig er årsak og virkning. For er det slik at islam ikke har noe å si for den situasjonen muslimske land er i? Er et lands religion og religiøse røtter irrelevante med hensyn til demokrati og økonomisk vekst?

Bjørn Are Davidsen viser i sitt glimrende innlegg hva de kristne grunnverdiene har å si for den vestlige verden. Den vestlige verden baserer seg på en Gud som steg ned og lot seg ydmyke og krenke i en grad det ikke er mulig å forstå, og satte mennesket i en posisjon det aldri før hadde vært; hverandre lik og uendelig verd for Gud. Kristendommens enorme betydning for vår kultur, alle innbyggere inkludert, også ikke-troende, kan knapt overvurderes. Vår samfunnsorden har vært bygget på en kristen forståelse av Gud, mennesket og naturen, der friheten for det enkelte individ til å søke egen lykke har vært en logisk konsekvens av den kristne tro.

Men hva med islam? Er muslimer og islamske land i stand til å skape samfunn der teknologiske nyvinninger og individuell frihet blir resultatet? Når vi hører fagpersoner som Bjørn Olav Utvik hevde at Det muslimske brorskapet i Egypt kan sammenlignes med Krf, vitner det en realitetsforståelse som minner om tidligere tiders fornektelse av Pol Pot og Maos ugjerninger. Og når han videre hevder at brorskapet fremmer vestlige verdier, tyder det på at våre islameksperter forstår både islam og vesten like dårlig. Man simpelthen nekter å ta inn over seg at islam forbeholder seg en rett til å instruere menneskers liv på en måte som er uforenlig med vestens frihetsidealer.