Sigmund Knutsen

Trondheim

I Vårt Land skriver professor Timmann Mjaaland at «dåpen (er) nødvendig til frelse». Forstår jeg ham rett mener han at bare den som er døpt kan håpe på et evig liv hos Gud. Jeg ­håper virkelig ikke at dette er Den norske­ kirkes syn på dåpen og frelsen. Om bare døpte kan bli frelst, angår det ikke bare foreldre­ som oss, som har mistet et barn, men også ­potensielt halvparten av barna­ som ­vokser opp i dagens Norge og 70 prosent i Oslo.

Omtenksomhet

Det er eksistensielt viktig at kirkens dåpslære og dåpsliturgien uttrykker seg omtenksomt om ­dåpen, troen og frelsen, og at kirken formidler samme budskap i kirkerommet som i samtalens rom. Som Øyvind Woie skrev i Vårt Land for en tid siden: «Vi som har mistet et barn tror at det lille barnet er født på ny og har fått del i det evige liv – uten å ha blitt døpt, men i teologien blir dette en slags unntaksregel.»

Hva er det kirken tilbyr gjennom dåpen? Ikke lite – ifølge dåpsliturgien er barnet ved dåpen erklært som «Guds barn, «født på ny» og frelst fra «dødens makt» og gitt «løfte om det evige liv». Hva betyr dette egentlig? Ordene kan forstås slik at dåpen rent mekanisk eller automatisk sikrer den enkelte av oss døpte det evige livet. Det er trolig for godt til å være sant.

Bør klargjøres

Hva med de mange barn som ikke er døpt? En av Den norske­ kirkes bekjennelsesskrifter, Den augsburgske bekjennelse, uttrykker i artikkel to at arvesynden medfører «den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd». Og artikkel ni, som Mjaaland også refererer til, sier at «dåpen­ er nødvendig til frelse», og at kirken «fordømmer gjendøperne som forkaster barne­dåpen og påstår at barna­ blir salige uten dåp». Fordi kirken skal formidle kristen tro til nye generasjoner, hvor store andeler av barnekullene ikke er døpt, bør Kirkemøtet klargjøre om formuleringene fra 1500-tallet fortsatt gjelder.

Ingen garanti

I sin bok «Dåpens kilde» uttrykker Harald Hegstad forholdet mellom dåp og frelse på en avklarende måte: Hvem som til sist blir frelst, er noe vi ikke har innsikt i. Heller ikke dåpen er noen garanti i så måte. Men dåpen innebærer heller ikke noen skillelinje den motsatte veien, slik at bare døpte skulle få del i den evige frelsen. Enhver spekulasjon om hvor mange som til sist blir frelst, avvises eksplisitt av Jesus (s. 147). Og professor Atle Ottesen Søvik skriver i Vårt Land i 2017: «Luthersk dåpsteologi bør si tydelig at spedbarn ikke går fortapt». Hvordan kan kirkens dåpslære og dåpsliturgi på en bedre måte ta hensyn til disse svært viktige innsiktene?

LES MER OM DÅPSBREVET SOM SKAPTE DEBATT:

Sokneprest: «Jeg skal lese dåpsbrevet av lojalitet, men tror det bare har kortsiktige gevinster»

Pensjonert prest: «Biskopenes dåpsbrev er teologisk tynt»

Trond Bakkevig mener dåpsbrevet er viktig, men synest biskopene er uklare. Her er teologens omformulerte forslag