Hvordan takler vi demenssykdom

Når en demenssykdom rammer en av ens aller nærmeste, så ser en hvor skjørt og sårbart livet er! Når et menneske forandrer seg, "glir bort inn i en annen verden" der en ikke lenger kan følge med, kommer de store spørsmålene: Hva er dette, hva kan gjøres, hvem forstår seg på dette, finnes behandling, finnes håp? Demens er en sykdom som bare oppstår, den kan ramme alle uansett bakgrunn og livsstil. Selve forandringene i hjernen hos en dement med Alzheimers sykdom har startet 10-15 år før selve sykdommen bryter ut. Sykdommen har vært der i mange år før den manifesterer seg. Hva kan en gjøre? Det er viktig å søke å få hjelp,støtte og veiledning når en opplever uro og mange ubesvarte spørsål. Det å ikke vite, er mer slitsomt enn å vite. Hva feiler min kjære? Den sykes personlighet kan fortsatt være ganske intakt, ja i flere år, men verden forståes på en ny og annerledes måte. Felles samtaler endrer seg, refleksjonene, det abstrakte, minnene om felles opplevelser blir langsomt mer og mer borte. Som lege er det sterkt, rikt og meningsfylt å få arbeide med pasienter og deres pårørende. En ser behovet for hjelp, støtte og behandling. Og ikke mimst behov for oppfølging. Personene med demens blir uvilkårlig sykere og tiltakende svekket.De pårørende blir mer og mer slitne. Vi har ikke ennå fått noen medisin som stopper selve sykdomsutviklingen. Verdighet og omsorg blir nøkkelord. Nesten samtlige må ha heldøgnsomsorg de siste årene av livet. Denne sannhet kan man ikke rømme ifra. Derfor trenger vi sykehjem og heldøgnsomsorg institusjoner! Og ennå flere i fremtiden! og vi trenger dagsentere slik at de syke kan oppleve omsorg andre steder enn hjemme og at pårørerende kan få en avlastning. Om 40 år er antallet eldre fordoblet! Fra 600 000 til 1,4 millioner! Dette er realiteter. Ca 15% av alle over 75 år får demenssykdom. Vi har i Norge idag ca 70 000 med denne sykdommen og antallet vil stige betydelig i årene fremover.