Hvordan legger vi til rette for ALLsang?
TONELEIE: Legger man ned en salme med det ène høye stedet, der resten av melodien stort sett ligger ned på bunnen (f.eks «Blott En Dag») kan man redusere det meste av sangen til en mumlende grøt. Men vi organister og prester bør bli flinkere til å se se romsligheten som ofte finnes.
– Å synge er blitt profesjonalisert og forbeholdes ofte «de som kan det». Man er tilskuer til folk som synger, man gjør det ikke sammen. Det er blitt noe som har med «prestasjon» å gjøre, heller enn «relasjon», skriver innsenderen. På bildet: Allsang i Kirkehagen, Olavsfest 2024.
Heidi Marie Lindekleiv
Stein Ole Kolstad Varhaug og Stein Børre Kolstad skrev et interessant innlegg 9. januar og pekte på tonehøyder som medskyldige i gudstjenestedeltakere som ikke synger med på salmene. Ingen ukjent problemstilling for meg som kirkemusiker i Dnk på niende året.
Mumlende grøt
Jeg er enig i at salmer kan gå så høyt at enkelte blir demotivert til å synge med tidlig en søndags morgen. Selv pleier jeg som musiker å tenke at tonen C er en lur smertegrense å operere med som tommelfingerregel for å ivareta allsangen. I salmeboken kan det ofte gå opp til både D og Eb (2 og 3 toner høyere), men man må huske at èn høy tone her og der («Deg Være Ære»), ikke er det mest krevende, men heller at sangen ligger gjennomgående lyst (f.eks 39: «Høyr kor englar syng frå sky»). Førstnevnte mener jeg godt kan ligge i originaltoneart med D som topptone, men ikke sistnevnte.
