«Vi» er morfar og barnebarn, begge ufaglærte musikkamatører med brennende hjerte for sangfellesskap, salmeskatten, og «kjerka». Vår bekymring for at høyt toneleie på salmene i Den norske kirke kverker salmesangen, øker. Når store deler av en gudstjeneste er salmer og liturgi, mener vi musikalsk ansvarlige, både organister, kantorer og salmebokforlag, ekskluderer ved å ikke legge til rette for at alle kan delta i sangen.
Svært mange som kommer til «kjerkes» skulle ønske de kunne synge med, men klarer ikke. En fellesnevner er at «sangene går for høyt». Vi har begge, den eldre i flere tiår, diskutert saken med ansatte i kirken så vel som deltagere i kirkedemokratiet og menige kirkedeltagere. Eller, diskutert, det blir ikke noe diskusjon når enigheten er nær unison: Sangene har for høyt toneleie.
Slik vi får høre det, er salmene lagt i høyt toneleie «fordi korene ønsker det». Vi mener salmene primært skal være tilpasset alminnelige kirkegjengere som ikke nødvendigvis kan sangteknikk eller varmer opp stemmen på vei til kirka.
Gudstjeneste, ikke konsert
Vi mener gudstjenesten skal fylle minst to funksjoner. Den ene er forkynnelse av evangeliet, den andre fellesskapet i seg selv. God kirkemusikk er verdifullt, men for de fleste behøver ikke søndagsgudstjenesten være en konsertopplevelse. Å la flere være en del av sangfellesskapet har større verdi. Da må det legges til rette for denne form for inkludering – også for dem som sjelden er der.
Kolstad-benken i Holum kirke er slik plassert at vi i generasjoner har sett dåpsfølget i profil. Det er gjentagende at mange har sunget med på de første strofene i første sang, før det har gått over i magre munnbevegelser.
Når både kirkevante og -fremmede vegrer seg for å synge med, svekkes fellesskapsfølelsen. Ved å senke toneleiet på salmene vil flere føle seg komfortable med å delta i sangen. Slik kan fellesskapet og engasjementet styrkes.
Senest i romjula fikk den yngre av oss anledning til å være vikarorganist i to av Lindesnes-kirkene, og valgte å legge ned salmene et par halvtoner. På én av gudstjenestene ble det opplyst i forkant at salmene var lagt ned, på den andre ved gudstjenestens slutt (dog til applaus!). Uten å ha noen kontrollgrupper, er opplevelsen at sangen løftes når toneleiet senkes.
Hva kan gjøres?
Hadde dette blitt tatt på alvor, ville forlagene og de musikalsk ansvarlige lyttet til menighetens stadig svakere sang. Noen mener at folk generelt må synge mer, andre at vi må stå oppreist under kirkesangen, det forsøkes med forsangere, og avholdes salmekvelder. Ved også å tilpasse toneleiet på salmene til et nivå som er mer tilgjengelig for folk flest, ville kirken i praksis vist at den ønsker å inkludere. Det vil styrke gudstjenestens rolle som samlingspunkt.
Ja, folk må synge mer og høyere! Men da må kirka være med og legge til rette. Vår utfordring til både salmebokforlagene og dem som spiller på gudstjenester, er: husk oss ordinære kirkegjengere. Vi er mange som vil, men som ikke får det til.
