Hvem får komme til orde, og hvem tar ordet?
TJENESTEDELING: Det kan virke som at de som har mulighet til å løfte diskusjonen om tjenestedeling ikke tar ordet – mens de som synes den er viktig ikke kommer til orde.
KVINNERS TJENESTE: Det finnes likheter mellom dagens debatt i NLM og situasjonen i Indremisjonsforbundet rundt år 2000, mener Kaufman. Bildet er fra fjorårets generalforsamling i NLM.
Tuva Skare
I et innlegg i Vårt Land med overskriften «Hvem vil la stemmen sin høre?» argumenterer Torbjørg Torp for at tjenestedelingsprinsippet i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fremstår som et paradoks. Både er det «'en avsporing fra det vi er mest opptatt av’ samtidig som det er en del av ‘trosgrunnlaget’ ansatte i NLM skriver under på ved ansettelse».
Dermed er det både så viktig at organisasjonens «eiermasse» forventer lojalitet overfor det, samtidig som det ikke er viktig nok til å ta opp og behandle grundig teologisk og i lys av organisasjonskulturen. I stedet belegges det med taushet og er til stede i organisasjonen som en «levende» men uformell samtale.
Selv har jeg i motsetning til Torp ingen bakgrunn i NLM, men derimot fra Indremisjonen (IM), ikke minst i tida før fusjonen med Santalmisjonen i 2000 da de to organisasjonene til sammen ble Normisjon. Før fusjonen var et liknende tjenestedelingsprinsipp en del av de teologiske retningslinjene i IM. På samme måte som i NLM i dag, var dette «et levende spørsmål» i organisasjonen. Ikke minst berørte det oss som var IM-jenter/kvinner med teologisk interesse og forkynnergaver.
