Verdidebatt

Hvem vil la stemmen sin høre?

TJENESTEDELING: Misjonssambandets organisasjonskultur snakker et tydelig språk: «Kvinner skal ikke». Det satte spor i meg som ung jente i NLM. Nå er jeg voksen og vil oppfordre til å la stemmen sin høre.

Nylig presenterte Vårt Land nyheten om at Ole Martin Rudstaden trolig trekker seg som pastor i Misjonssalen, grunnet Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) syn på kvinnelig ledere, det såkalte tjenestedelingsprinsippet. Jeg vil reise noen spørsmål til samtale – i og utenfor NLM – om hva rekkevidden av tjenestedeling er, hvordan prinsippet praktiseres og i hvilken grad tjenestedeling er et levende eller taust tema – og om det kan være begge deler?

Jeg kunne latt være å reise spørsmål til saken, særlig siden jeg ikke lenger går i en NLM-forsamling. Men nå er det slik at utydelighet rundt tjenestedeling er en av flere ting som ble problematisk for meg i NLM. Når jeg tar til orde, er det fordi jeg vil hevde at en organisasjons lover og regelverk, teologi, ideologi, styringsformer og organisasjonskultur snakker et tydelig språk; det roper ganske høyt: «Kvinner skal ikke». Min erfaring er at slikt setter spor i mennesker. Det satte spor i meg, som ung jente i NLM.

Torbjørg Torp, Universitetslektor i samfunnsfag, MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn

Snakket med NLM-kvinner

Jeg var altså aktiv i NLM som barn og ungdom, og som ung voksen deltok familien vår i Misjonssalen i Oslo i et drøyt tiår. På dette tidspunktet var jeg også student ved Universitetet i Oslo, og skrev en semesteroppgave i samfunnsfag som undersøkte NLMs tjenestedelingsprinsipp og unge kvinners opplevelse av egen situasjon i organisasjonen. Dette skjedde i kjølvannet av at kvinner i 1997 fikk stemmerett i NLMs generalforsamling. Jeg var nysgjerrig på hvordan unge jenter ville bruke den nyvunne stemmen de hadde fått. Oppgaven baserte seg på intervjuer med noen unge kvinnelige ledere og potensielle ledere i organisasjonen, samt en del av organisasjonens dokumenter om temaet. Semesteroppgaven ble etter publisering trukket fram i oppslag om tjenestedeling i Vårt Land, og Fjellhaug Internasjonale Høgskole ga i 2003 tematikken og oppgaven spalteplass i et nummer av «Innsyn».

Noen av jentene jeg snakket med i forbindelse med oppgaven så ikke noe behov for å reflektere rundt et kjønnsperspektiv i NLM. Andre var provoserte og reagerte negativt på tausheten omkring temaet. Som en av jentene sier: «Det er greit å ikke utføre oppgaver med en lærefunksjon, men det er latterlig å ikke få kunnskap om det». Oppgaven stiller også spørsmål ved i hvilken grad en debatt om kjønn og kjønnsmakt har noe å gjøre i en organisasjon hvis hovedanliggende er tjeneste for andre gjennom misjon.

Ja, kan man snakke samtidig om både makt og tjeneste?

Spørsmål til Rudstaden

Det har gått noen år siden jeg jobbet med tematikken i NLM, og mye kan ha skjedd. Da jeg leste VLs nyhetsoppslag tidligere denne måneden, slo det meg allikevel at mye later til å være uendret; Ole Martin Rudstaden sier at han ved ansettelsen i Misjonssalen «ikke helt klarte å gripe rekkevidden av tjenestedeling» da han takket ja til tjenesten. Mitt spørsmål er: Hva er egentlig rekkevidden av tjenestedelingsprinsippet i NLM?

Rudstaden sier han ønsket å søke seg vekk fra organisasjonen, ikke bare på grunn av tjenestedelingsprinsipp, men «også den praksis [han] opplever at finnes i Misjonssalen». Jeg spør: Hvilke praksiser knyttet til tjenestedeling finnes/opplever Rudstaden at finnes i Misjonssalen? Hvilke andre lokale praksiser for tjenestedeling finnes i NLM?

Ja, kan man snakke samtidig om både makt og tjeneste?

I forbindelse med spørsmål om Rudstaden heller kunne bli i organisasjonen og ta del i arbeidet med å endre eller fjerne tjenestedelingen, skriver Rudstaden at han opplever at det er «de som eier» Misjonssambandet som eventuelt må endre Misjonssambandet. Disse omtales i nyhetsoppslaget som en «udefinerbar masse», og Rudstaden sier han etter to og et halvt år i en pastortjeneste ikke kvalifiserer til å «være en del av denne ærverdige massen». Jeg lurer på – hvem er de, «de som eier» Misjonssambandet? Er det snakk om et formelt eller uformelt «eierskap»? Og sammenfaller eierskap med (formelt og/eller uformelt) lederskap?

Prisen for tausheten

Tjenestedeling beskrives i oppslaget paradoksalt som både «en avsporing fra det vi er mest opptatt av», samtidig som det er en del av «trosgrunnlaget» ansatte i NLM skriver under på ved ansettelse. Hvordan håndteres dette paradokset i organisasjonen, og hvilke alternativer for håndtering kunne vært forsøkt? Hva tenker dere, er det viktig at både «det vi er mest opptatt av» og tjenestedeling får plass i samtalen?

Styreleder Ivar Vegge sier han tror mange deler Rudstadens oppfatning, men at folk avstår fra å ytre seg av frykt for å oppfattes som «illojale mot dokumentet man har skrevet under på». Ifølge Vegge er det ikke mange i NLM som går offentlig ut med et annet syn på tjenestedeling enn «det rådende». Hva kan grunnene til dette være? Hvilke sanksjoner ville eventuelt slå inn ved slike uttalelser? Jeg har blitt voksen, og vil oppfordre til å ikke være tause i samtalen om hva som ligger i et tjenestedelingsprinsipp. Hvem «eier» det? I hvilken grad setter ord om tjenestedeling fortsatt spor i mennesker i NLM? Hvem vil la stemmen sin høre? Hvem vil lytte?

Vegge sier at det ikke er tvil om at tjenestedeling er et «levende spørsmål» i organisasjonen. Jeg tror på det styrelederen sier, og allikevel spør jeg meg – kan spørsmålet være både levende og taust? Og kan det snakkes om prisen for den tausheten?


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt