Hva kan kristne spise?
Noen tanker om faste og vegetarkost.
I 3. Mosebok lanseres en temmelig snever meny. Skal det være kjøtt må det komme fra dyr med fire ben som har klauver og tygger drøv. Griser og kameler er dermed utelukket i likhet med en rekke andre former for kjøtt, sjømat, fugl og småkryp. I Apostlenes gjerninger forteller Peter derimot om en drøm hvor en himmelsk duk ble senket ned med alt av dyr og fugler, og Peter får bud om å slakte og spise. Det Gud har lyst rent skal ikke holdes for urent. Drømmen fortelles i en sammenheng hvor det diskuteres om hedninger kan bli kristne. Hvorvidt drømmen kan tolkes som en metafor i denne sammenhengen, skal jeg la stå usagt, men det er åpenbart at de kristne opplevde at de gammeltestamentlige matforordninger var utdatert og at det var fullt tillatt å glede seg over koteletter og svinestek. Jøder og muslimer har derimot videreutviklet de gammeltestamentlige reglene til strenge kostregimer.
På 60 tallet lærte vi imidlertid at katolikkene ikke spiste kjøtt i fasttiden og at dette var gunstig for norske fiskerier. Nå går vi snart inn i en ny fasteperiode, uten at det synes å prege folks meny på annen måte enn med de innledende krembollene. For hvorfor skal kristne egentlig faste? Den eneste forklaringen jeg har sett er hos Rudolf Steiner som hevder at et lettere kosthold vil gjøre det lettere å fordype seg i påskehøytidens store mysterie.
I kristenhetens historie har det alltid eksistert grupper som har ønsket å leve et asketisk liv med stort rom for bønn og meditasjon. Mennesker som har prøvd å distansere seg jordiske fristelser og begjær. Slike grupperinger finnes også innen andre religioner og blant åndelig søkende. Et fellestrekk er at medlemmene ofte har valgt et vegetarisk kosthold. Det kan ha varierte om ulike individer har opplevd dette som en form for selvpine eller som en befriende støtte i deres åndelige søken. Det mangler historiske kilder som beskriver menneskenes egen opplevelse av det vegetariske kostholdet. Selv har jeg vært vegetarianer i over 40 år og har studert fenomenet både som ernæringsfysiolog og ut fra en vid interesse for hva det er å være menneske.