Jens Oscar Jenssen, forfatter

I sin kommentar «Ikke slik jeg vil?» forteller teolog Åste Dokka om hvorfor hun aldri har «fått fot på mystikken». Bakteppet for Dokkas tekst er hennes lesning av Emmanuel Carrères bok Riket. Basert på blant annet Carrères erfaringer hevder Dokka at mystikken handler om «å oppgi dømmekraften og egenviljen», «å slutte å bruke mitt eget hode», og lignende. Jeg tror disse forestillingene er ganske utbredt i det protestantiske Norge, og siden temaet sjelden diskuteres i norske aviser kan en respons være på sin plass.

En klassisk fortolkningsfeil

Jeg mener at Dokkas formuleringer avslører en klassisk fortolkningsfeil: Hun går ut fra at moderne norske begreper som «mystikk», «dømmekraft» og «egenvilje» automatisk svarer til den kristen-mystiske tradisjonens anvendelse av lignende begreper.

Først: Det moderne begrepet mystikk oppsto på 1800-tallet og er avledet fra den tekniske termen «mystisk teologi» (theologia mystica: skjult viten om Gud). I den katolske tradisjonen viser mystisk teologi til selve den direkte inngytelse av Guds Lys i menneskesjelen – en hendelse mystikerne kaller kontemplasjon. Denne opprinnelige betydningen av mystisk teologi kom først i bruk med Dionysos Areopagiten, og ble standard katolsk doktrine gjennom kirkelærere som Johannes av Korset og Theresa av Avila. I motsetning til hva Dokka ser ut for å tro har dette emnet altså lite å gjøre med å se dypere budskap i «den obskøne graffitien på busstoppet», eller «å nullstille egne erfaringer». Snarere tvert i mot.

De rasjonelle sjelsevner

Begrepet Dokka refererer til som «dømmekraft» er sannsynligvis en feilaktig oversettelse av det latinske intellectus, mens begrepet «vilje» er en oversettelse av det latinske voluntas. I kristen mystikk og middelalderfilosofi forstås intellekt, vilje og minne som menneskesinnets «rasjonelle sjelsevner» – de er mentale egenskaper som kjennetegner vår rent «menneskelige del» (sinnet), til forskjell fra vår «animalske del» (kroppen).

Mystikere i den katolske tradisjonen forteller oss at menneskets religiøse reise består i at de tre rasjonelle sjelsevnene beveger seg fra en «animalsk virkemåte» til en «åndelig virkemåte». Det vil si at sinnet gjennom kontemplasjon løsnes fra sitt kroppslige utgangspunkt, og får et nytt åndelig referansepunkt. Den teologiske bakgrunnen for denne modellen er for det første Augustins lære om at de tre rasjonelle sjelsevnene er den Treenige Guds bilde i mennesket – et bilde som søker likhet med sin Skaper.

For det andre bygger den videre på Thomas Aquinas' lære om at «nåden ikke ødelegger naturen, men perfeksjonerer den»: Intellektet perfeksjoneres gjennom tro, for slik å bringes til forening med Guds andre person, Ordet. Viljen perfeksjoneres gjennom kjærlighet, og bringes slik til forening med Den hellige ånd. Minnet perfeksjoneres gjennom håp, for å forenes med den evige Fader. Tro, håp og kjærlighet kalles «teologiske dyder», for i motsetning til de såkalte moralske dydene, er de Guds nådegaver – de inngytes i sjelen gjennom kontemplasjon.

LES OGSÅ: Hildegard av Bingen banet vei for kristne mystikere

Kan lede til misforståelser

Perfeksjoneringen av menneskesinnet er altså ikke noe menneskeegoet selv kan skaffe seg, eller gjøre. Dette vektlegges nettopp for å unngå de farlige misforståelsene som leder til undertrykking av vår naturlige mentale utrustning, og forsøk på å fremskynde en nødvendig utviklingsprosess. Det handler ikke om «å gi opp sin skapergitte menneskelighet», eller å «trasse alle drønnende indre alarmklokker og ansette en svært lite tillitsvekkende person som barnepike.» Menneskenaturen forblir den samme, men dens virkemåte transformeres fra animalsk til åndelig.

Dersom vi i dag skal gjøre oss opp meninger om mystikken – og spesielt dersom vi skal kritisere den innenfor en protestantisk horisont – kan det være nyttig å begynne med å avklare dens tekniske terminologi. Mystikernes begrepsapparat har kommet ned til oss gjennom en virkningshistorie vi ikke automatisk har tilgang på, noe som dessverre kan lede til misforståelser. Heldigvis finnes det en levende forskningsdebatt med både katolske, østkirkelige og sekulære skoler. Det kan derfor oppfattes som merkelig når en kommentator anvender en forfatter som Carrère (som jeg må si fremstår som en ganske forvirret person) som kilde til å forstå mystikkens vesen.

LES MER:

Oda Aunan: «For meg handler det å være katolikk om å berikes av universets uendelighet»

Live Lundh: «Mitt verdensbilde er kristent, men jeg skjønner hvorfor venninna mi ser elementer av islam i det»