Hva er det med jødene?

Det ser ut til at jøder med sin blotte eksistens provoserer folk som bor i deres nærhet fordi de oppleves enten som svake og ynkelige eller for sterke, individuelt eller som gruppe. Tre profilerte forskere Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz: har i boka «Jødehat: antisemittismens historie fra antikken til i dag» (2005) gjort rede for årsakene. De skriver at etter 1967 har en global antisionisme blitt like utbredt som den tradisjonelle antisemittismen.

Et sosiologisk fenomen som ofte viser seg, er sympatien vi mennesker har overfor den svakeste part i en strid. Dette fenomenet viste seg overfor Israel i de første årene av landets eksistens. I Frihetskrigen i 1948 måtte landet og folket kjempe en kamp på liv og død for sin rett - og greidde det med et nødskrik. Sympatien som verden viste dem i den situasjonen varte til Seksdagerskrigen i 1967. Det israelske folk forstod i løpet av disse 19 årene at hvis de skulle overleve i et fiendtlig arabisk nabolag, måtte landet være militært sterkere enn alle de arabiske landene til sammen. De kunne ikke tillate seg å være den svake part flere ganger. Det skapte problemer for araberstatene som planla nye kriger i Midtøsten, der muslimer aldri vil tolerere en jødisk entitet i sin midte. Det burde nå være klart for alle internasjonale politiske aktører, også for norske kirkeledere.

Jødene har måttet og vil måtte betale en høy pris for denne retten til landet sitt. Først fikk de et militært oppgjør med araberstatene i 1956/57 i Suez-krisen. Den endte uten seier for noen av de involverte parter, inkludert England og Frankrike. Men president Nasser i Egypt ønsket revansje, og den ble han snytt for i juni 1967 ved at Israel kom han i forkjøpet i Seksdagerskrigen. Israels militære strategi fungerte.