Humanisme, kristendom, og paradokser

Livssynshumanist Morten Andreas Horn spør om det ikke finnes flere—mer tiltalende og positive—fasetter i kristendommen enn den «oss og dem»-tenkningen som ofte kan følge med når predikanter fremhever syndsbegreper eller trusler om helvete. Han trengte ikke vente lenge på svar. Flere bekjennende kristne med skrivekløe sto i kø for å fortelle at syndsbegrepet er helt sentralt i kristen lære, og ferdig med den saken.

Det er mye som kunne sies om det. Men jeg har lyst til å trekke fram to andre sider av Horns tekst, to sider som druknet litt i spørsmålet om synd og syndsbegreper.

1) Horn sier:

«[I] vårt samfunn er det mange som definerer seg som «kristne», og som selv velger å framheve denne tilhørigheten. Denne grupperingen påvirker også oss andre, for eksempel når ønsket ytres om at kristendommen skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen. Hvilken kristendom er det da man snakker om, egentlig?»

Dette er et legitimt spørsmål. For i Norge spiller kristendommen nå to roller samtidig. På den ene siden er den ett livssyn blant mange andre livssyn; en valgfri identitetsmarkør som individer bekjenner seg til og danner grupper rundt. Den har sine særinteresser og sine lobbyer, sine kritikere og apologeter. På den andre siden er kristendommen en del av vår felles såkalte «kulturarv». I dette ligger det at den kristne tradisjonen har vært en så viktig premissleverandør for utviklingen av det moderne samfunnet—våre språk, verdier, spørsmål, svar, og forståelseshorisonter—at vi ikke helt kan forstå oss selv uten en viss grunnleggende kjennskap til denne brede og dype historiske tradisjonen – uavhengig av om man bekjenner seg til den som et livssyn eller ei.

Når det er sagt, så må det også sies at det samme gjelder den humanistiske tradisjonen. Den er på den ene siden en identitetsmarkør, et såkalt livssyn, og på den andre siden en del av en felles kulturarv. Og det har ikke alltid vært enighet innad i Human-Etisk Forbund om hvorvidt humanisme skal betegnes som et livssyn eller som noe «dypere» og mer universelt enn slike identitetsmarkører.

Så for å omformulere Horns spørsmål: Når grupper som bekjenner seg til kristendommen (livssynet) krever at kristendommen skal få mer plass i skolen, mener de da kristendommen som «livssyn» eller kristendommen som «kulturarv»? Og når grupper som bekjenner seg til humanismen (livssynet) krever at undervisningen må ta utgangspunkt i fellesmenneskelige humanistiske verdier, mener de da humanismen som "livssyn" eller humanismen som "kulturarv"?

Og hvordan kan disse to forståelsene holdes adskilt i læreplan, lærerhode og klasserom? Det finnes ingen enkle svar på dette. Læreplanen er allerede tydelig på at elevene ikke møter verdens livssynsmangfold fra et nøytralt ståsted, men fra en kultur utsprunget fra kristendom og humanisme. Når vi først har begynt å snakke om "kulturarv", «livssyn» og «livssynsmangfold» på denne måten, så er dette dilemmaer vi får på kjøpet. Det må alle, enten de bekjenner seg til humanisme eller kristendom (eller noe annet, eller ingenting) rett og slett bare forholde seg til så godt man kan.