Honnør til min far, pinsepredikanten Øivind Fragell

"Livet i en omflakkende predikantfamilie er rotløst og skadelig for mange. Slik var det for mine brødre. Og for meg. Men jeg vil likevel takke min far for at han ikke fratok meg respekten for den mann som stod meg nærmest i livet."

Publisert Sist oppdatert

Min far, pinsepredikanten Øivind Fragell, ville vært 100 år 23. august i år. (d.4.6.93). Han var en begavet mann, skrev mer enn hundre kristne sanger til egne melodier, utgav tre diktsamlinger og fem såkalte guttebøker – en til hver hans fem sønner, som vokste opp i hans trossamfunn, men som likevel ble ateister, alle fem. Hvorfor og hvordan? Oppdragelsens ideal var: Tenk selv. Vær ærlig. Vi ble aldri utsatt for manipulerende behandling i vårt eget hjem. Far strøk meg aldri over hodet og spurte: ”Hvordan har du det med Jesus i dag, Levi?” De spørsmålene var det hans kolleger som stilte, og en del av disse har adskillig å svare for.

Far hadde kun 7 års folkeskole, og ble evangelist som 22-åring, uten noen form for teologisk eller filosofisk utdannelse. Hans styrke på talerstolen var de interessante observasjoner fra hverdagen, empatien med de svake, humoren og slagferdigheten. Ikke et eneste karismatisk mirakel fant sted i hans møter, og kollektene var deretter. Han holdt familie og barneflokk med mat og klær, men bare jeg fikk anledning til å gå på gymnaset, ved at han etter min gråtkvalte klage opptok et privat lån. (I hans tradisjon tjente ungdom sine egne penger etter avsluttet skolegang som 14-åringer). Men ingen krav fra kemner eller tannlege (gebiss var ikke gratis) fikk min far til å jukse med "tegn og under" for å øke innkomstene. Han skrev selv i heftet ”Svermeriets farer” at han meget vel kunne blitt helbredelsespredikant, teknikken var jo like innlysende som hos hvilken som helst gatesjonglør eller tryllekunstner. Men Øivind Fragell ville ikke svikte seg selv. Og oss.

Min fars skjebnedag var 8. mai 1956. Da holdt han foredraget om svermeriets farer i Evangeliske Predikanters broderring i Oslo. Her konkluderer han: ”Amerikansk helbredelsesvirksomhet, eller kopiering av denne tror jeg ikke på.” Norsk Litteraturselskap trykket foredraget, et hefte som ble spredt i tusener, og som ble brent på torget i Kragerø, to år før jeg selv kom til sørlandsbyen som vekkelsespredikant. På denne tid innså min far at han neppe hadde mye å se frem til innen den karriere han hadde satset sitt liv på. Ett og annet kall fikk han fra småmenigheter på landsbygda, før han ble butikkarbeider i Oslo. De mer pragmatiske ledere – inklusive hans gode kolleger - klarte på mer finurlig vis å holde balansen i forhold til den nye pinsebevegelsen som nå overtok, båret oppe av bølger fra den andre side av Atlanterhavet. For dresserte tungetalere var det ingen uoverkommelig utfordring å tale med to tunger.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP