I dag har vi vært en måned i Norge etter hjemkomsten fra Madagaskar. Vi har møtt en del av familie og venner, nispist Norvegia, og grov spelt, og drukket surmelk, syklet langt og mye, vært i stam-parken og på stam-kafeen, SMS’et på harde livet, kjøpt is, gått i fred og snakket med Gud og hvermann. Jeg for min del har også hatt mine første åtte begravelser igjen, hatt gudstjenester, vigsler og samtaler.
Nå er det nesten uvirkelig at vi har vært borte ett år. Det går merkelig fort å komme inn i norsk hverdag – og for den saks skyld, norsk feriemodus. Men barna sier stadig: ”-Så heldige vi er som er født i Norge, mamma!” – ”Så deilig å være et sted hvor jeg kjenner kodene.” – ”Først nå skjønner jeg skikkelig hvor mye jeg har savnet vennene mine.”
For min egen del opplever jeg at jeg har forandret meg lite. Det bør man jo egentlig ikke si. Det lyder enten blærete eller ureflektert, eller begge deler. Det handler om at veldig mye av det vi erfarte gjennom året på Madagaskar, har jeg alltid vært engasjert av: Den urettferdige fordelingen i verden, naturens skjønnhet, mangfold og sårbarhet, spørsmålet om en kjærlig og allmektig Guds nærvær i en lidende verden, kirkens samfunnsansvar.
Bestill abonnement her
KJØP
