Et helt liv sammen

Anna og Christian Anna Andersen giftet seg 2. juli 1965, i Frogner kirke i Oslo. På dagen 60 år senere var de der igjen. Denne gangen sammen med sine tre barn, elleve barnebarn og to små oldebarn. 

Også presten som viet dem den gangen, var tilstede. Reidar Svoren har nå blitt 97 år. Denne formiddagen talte han igjen i kirken, og lyste velsignelsen over diamantbrudeparet og familien.

Over et halvt århundre

I løpet av årene Christian og Anna har vært gift har mennesket landet på månen, Norge har blitt en styrtrik oljenasjon, tvillingtårnene ble reist og falt – og den digitale revolusjonen har inntatt alle deler av dagliglivet, ikke minst hvordan mange unge nå finner den de vil dele livet med.

Så hva tenker de selv er nøkkelen til å bygge et samliv robust nok til å tåle et halvt århundre med all verdens omveltninger?

Svaret kommer kontant fra Anna: 

– Ærlighet. 

Etter samlingen i kirkerommet har familien forflyttet seg til kirkestua like ved. Langs veggen står et bord med snitter med egg og røykelaks, på et annet står bokser med brus og et knippe kaffekanner.  

– At vi har en åpen tone og kan snakke om allting, betyr veldig mye. At «solen må ikke gå nedover deres vrede», er en god regel. At man har gjort opp det som er å gjøre opp når man legger seg for å sove. 

– Men noen ganger kan det vel være greit å heller fortsette en diskusjon når man har fått sovet og roet seg ned?

– Ja da, men da kan vi være enige når vi legger oss om at vi skal snakke videre om dette i morgen. Det er en måte å legge saken til side, slik at vi ikke legger oss i sinne, sier Anna. 

Minner

Noen løver ligger og later seg på en video som vises på veggen. Den er fra et besøk i en dyrepark, da barna var små. Så kommer noen bilder fra en båttur på Salangen, i båten Christian hadde i flere tiår fram til han solgte den for fem år siden. 

– Den kjøpte han i 1980, sier sønnen, som har fått oppgaven med å kommentere det som vises på veggen.  

– Nei, det var i 1978, roper noen fra et av bordene. 

Prestekallet tok dem nordover. Gjennom sin jobb som prest i Laget hadde Christian reist mye og blitt glad i landsdelen. Anna hadde tilbragt en del av barndommen i Brønnøysund, og kjente også en tilknytning dit. 

– Vi visste at vi så at det var et behov, og så ble vi når vi søker der, og da var det gjort, sier Christian.

Han ble kapellan i Svolvær og sogneprest i Salangen. Anna har blant annet vært helsestasjonslege, lærer, diakon og søndagsskolelærer.

– Hva har dere styrt etter i dette ekteskapet?  

– Vi har vel styrt etter Guds ord. I hvert fall har vi prøvd og villet, men det er ikke alltid lett. Så faller man, men så reiser man seg opp igjen, sier Anna. 

Ekteskapet i vår tid

Christian tror ikke det å love troskap til noen er annerledes i dag enn det var for dem den gangen. 

– Jeg tror det blir det samme. Det er en beslutning man tar. Og da er man overbevist om at det er viktig og riktig. Så gjør man det. 

Anna og Christian var ett av 24.000 par som giftet seg i 1965. I fjor var tallet 21.136, viser tall fra SSB. Det har nå blitt slik at rundt 30 prosent av de som lever i samliv er samboere, en samlivsform som nærmest var ikke-eksisterende på 60-tallet. 

Fra 60-tallet og fram til 90-tallet var det en jevn økning i antall skilsmisser i Norge. Men fra en topp i 2004, da 11.000 par skilte seg, har tallet sunket forsiktig og antall skilsmisser var i fjor rundt 8.500.

Men mens skilsmissetallene generelt synker, er tendensen for eldre ektepar den motsatte: Flere eldre ektepar skiller seg nå enn før.   

Diamant-brudeparets eldstesønn Svein Gunnar Andersen tror innstillingen til det livslange ekteskapet er en helt annen i dag enn da foreldrene hans giftet seg. 

– Vi lever nå i en tid som ikke oppdrar folk til å leve i livslange monogame ekteskap. Derfor er det utrolig at ekteskapet tross alt står seg så godt som det gjør i dag. Det sier noe om ekteskapet som en gudgitt ordning, og ikke noe om tida vår.

Fra et rom ved siden av høres barnegråt fra et av de to oldebarna. Utenfor vinduet frakter 30-bussen turister fra museene på Bygdøy tilbake til Oslo sentrum. 

– Nå står det å realisere seg selv og sitt i fokus, fortsetter Svein. 

– Jeg tror at samfunnet har havnet i et spor som fører til at mange ikke har det bra.

– Så vil jeg også si at det kan finnes svært vanskelige situasjoner, skyter lillesøsteren Randi inn. 

– Mitt ekteskap raknet, og det har ikke vært lett. Men da var foreldrene mine en bauta for meg, som gav meg masse støtte og omsorg.

– Det er flott du sier det, legger storebroren Svein til.

En gang prest, alltid prest

Anna og Christian var det tredje brudparet Reidar Svoren viet. Christian og Reidar hadde møttes gjennom sitt arbeid i Laget. 

– De var flotte ungdommer, du verden! Dette var en blomstringstid for lagsbevegelsen, og de satt i styrer og komiteer. Så har vi holdt kontakten siden. 

I tillegg til å være prest i Den norske kirke har Reidar Svoren blant annet vært lagssekretær og generalsekretær i Santalmisjonen i 10 år.

– Hva tror du er nøkkelen til å klare å holde sammen så lenge?

– Jeg tror at hvis man bygger et fellesskap der man har respekt for hverandre og lever fortrolig med det som er godt og vondt, så binder man seg sammen. Ikke minst knyttes man til barn. 

Overraskelse på menyen

På et bord i gangen ligger noen gamle gratulasjonstelegrammer, et bordkort og sanghefte bryllupsfesten for 60 år siden. Nederst på menyen: En oversikt over vinen som ble servert.  

– Det var vel ikke helt vanlig i lagsbevegelsen på 60-tallet?

– Det var rett og slett fra min familie, da, sier Anna. 

Hun vokste opp med en far som var lege, i et hjem med en viss borgerlig tilsnitt.

– Jeg er vokst opp i et aktivt kristent hjem, men for dem var det en selvfølge med vin i bryllup. Og jeg er veldig glad for at vi ikke motsatte oss det, for det var viktig for dem. 

– Om det bare hadde vært opp til mine foreldre, hadde det nok ikke blitt slik, sier Christian.

Vårt Land siden begynnelsen

Christian vokste opp i Kristiansand, i et hjem som holdt Vårt Land helt fra den første avisa kom sensommeren 1945. Han overtok senere abonnementet fra sine foreldre, og satt også en periode i avisas styre. 

– Jeg er veldig glad i Vårt Land. Den er en del av kjernen i vårt hus. 

Kona Anna er ikke like begeistret. 

– Jeg synes avisa for ofte lager en stor sak ut av interne ting som folk heller skulle fått håndtert i fred og ro. Det liker jeg ikke. 

Christian rister litt på hodet. 

– Det der vil ikke jeg skrive under på. Jeg setter stor pris på avisa.