Grådighet – en ny dyd?

Holdningen til grådighet har endret seg markant. Som den minste av de sju dødssynder er den i dag nærmest blitt et livsideal. Det som i middelalderen var en last, ja en dødssynd, har nå nærmest blitt en dyd. For grådighet og griskhet har liksom noe med moderne ideer og tenkemåte å gjøre. Det er et interessant eksperiment å forestille seg at en middel­alderlig munk steg opp av sin grav og ble konfrontert med det moderne menneske.

For mye er unektelig blitt forandret siden middelalderen. Munken ville sikkert bli overrasket over at det som for ham var en last for oss er en dyd. For det handler jo om viljestyrke, mot og kreativitet, evnen til å skape noe nytt og se resultater. Og resultater er som kjent det som kan måles i kroner.

Jeg tror vi gremmes fordi griskhet og grådighet er en hån mot de gamle idealer, en høyere verdighet om du vil. Når vi reagerer som vi gjør er det fordi de sju dødssynder på en eller annen måte er levende i oss. De representerer en dyp viten om menneskelivet, dets fristelser og konse­kvenser. Og selv om syndbegrepet er fremmed for den moderne nordmann, så ligger det fortsatt noe i vår bevissthet om dette.