Arne E. Sæther

Kirkearkitekt

Bispemøtet har formet en tekst om dåpen som har gått ut til alle menigheter for høytlesning i gudstjenesten. Alle er ikke fornøyde med teksten. Noen sier at problemet rundt dåpshandlingen er ikke at færre blir døpt, men at opplæringen i den kristne tro for de døpte ikke blir tatt på alvor.

Les bispemøtets dåpstekst her

Satt til side

Det man legger vekt på i et kirkesamfunn kommer vanligvis sterkt frem i kirkeinteriøret. I metodistkirken er prekestolen plassert sentralt i rommet og har stor tyngde. I baptistkirken er dåpsbrønnen et viktig element. I Den norske kirke har det vært en konkurranse mellom prekestol og alter. Døpefonten har vært mindre fremtredende. Dette endret seg på 1960-tallet da en større bevissthet om liturgi og de liturgiske møblenes plass og form kom til uttrykk, som i Lambertseter kirke fra 1966. Vi har fått kirkerom hvor døpefonten står mer ut i rommet eller ved inngangen, og vannet har blitt mer fremtredende ved dypere font og med rennende vann (Rossabø 1972, Romsås 1995, Hana 1997).

I mange eldre kirker er ofte døpefonten satt til side, kanskje gjemt bak en korskranke, og trekkes frem når det skal være dåp. Som tidligere rådgiver i kirkebyggsaker har jeg i ulike kirker kommet med forslag til hvordan døpefonten kan bli mer synlig og få en fast plass. Dette er illustrert i informasjonsblad som alle menighetene har fått.

Dalende bevissthet

I en undersøkelse av alle kirker fra 1900 og frem til i dag, som er vist i boken Vaffellukt og duft av det hellige, oppdager man at bevisstheten rundt kirkerommet som liturgisk rom og de liturgiske møblenes plass og utforming, er dalende.

Knarvik kirke, nord for Bergen, fra 2014 viser at man er mer opptatt av design enn innhold. Da er det noe annet med Bykle nye kirke fra 2004 hvor vannet fyller døpefonten og renner videre.

LES MER:

Kritikken hagler mot Dnks nye dåpstekst: – Ubegripelig og uegnet til høytlesing

Kunstkritiker: – Norsk, moderne kirkearkitektur er gudløs