Frimurerne - en kultisk sekt?

Jeg har nå lest Roger Karsten Aases blodferske bok: "Frimurernes hemmeligheter. Fortalt fra innsiden" (Kagge Forlag 2009). Den er interessant. På 2 andre tråder her har jeg/vi tatt opp frimureriet - under Innenriks: Er det ok at NHO-sjefen er frimurer?(5 kommentarer) og under Teologi: Frimurerne - farlige eller bare hyggelige? (56 kommentarer). Etter Aases bok antar jeg det kommer en ny debatt. Problemet med å debattere frimurerbevegelsen er at den enten bagatelliseres eller ties i hjel. Så er det full stopp.

Først vil jeg takke Aase for at han våger! Det er tøft gjort å melde seg ut, bli utstøtt og så i tillegg skrive bok om ritualer, miljø, personer, smuglervin, økonomisk utroskap etc etc. Jeg skal ikke ta grundig opp alle de kultiske, reigiøse, rituelle kildene til mange av ritualene - det er gjort i nevnte tråd under Teologi. Men - da jeg leste boken, ble jeg fylt med, jeg vil si, nesten medlidenhet, en tristhet fordi aktørene bindes av et system som er autoritært, kontrollerende og ekstremt lydighetsfokusert.

En ting er alle de ytre formelle etikettene, hilsenene, tegnene, kodene, det arkaiske, banalkomiske språket. Man snakker i kor og konstruerer sitt eget magiske, kultiske, rituelle univers. Man har et ekstremt ritualfokus - men - og det er interessant! - ritualene forandres stadig - her har Stormesteren all og eneveldig makt. Fordi den korrekte utførelse av ritualene er så viktig, hender det man bryter lover og løfter, og man går, ifølge Aase, av og til på akkord med både moral og ærlighet