Fortellingen om Abraham og Isak, og alle menneskers Gudstilhørighet

Å gå bak den eldgamle teksten, betyr å våge å la den rådelystne diskursive tenkning vente i all sin utålmodige streben etter å sortere og skape kontroll.

Publisert Sist oppdatert

En tenkning som på forhånd har bestemt seg for hva tenkningen skal ha for grenser og bedrive med er vel heller ikke spesielt kvalitativ?

Så vidt jeg vet skjedde det som fotelles om Isak og Abraham og den såkalte "nesten-ofringen" på Moriahfjellet. Og navnet Moriah betyr "Gud underviser/Gud er pedagogen". Her befant vel for øvrig også Paktens Ark seg i sin tid? Altså et sted med betydelig hellig signifikans. Dvs det ligger, også her i denne fortellingen om Abraham og Isak, noe langt annet og dypere enn det den moderne naivrealistiske lesningen av tekstene skal ha det til; hvor ikke få lesere helt ureflektert skaper flere umiddelbare vrengebilder. Brillene det leses med blir usynliggjort av teksten foran. Og videre så mobiliserer bildenes velde ikke sjeldent en viss moralsk indignasjon hos noen. Dog ikke helt med urette, om man rimelig tankeløst leser uten den minste kontakt med teksten og dens unike verden per se.

Abraham stolte på Guds løfte. Sara og Abraham fikk Isak etter mer enn lang ventetid. Selv om det som ble lovet brøt med all normal tankegang og kjent viten. Også i dag. Den eldgamle Abraham og nesten like gamle Sara skulle altså få barn lenge etter (!) at deres legemer kunne frembringe barn, slik "alle visste". Virkeligheten var jo den øverste dommer? Men her viste Gud at virkeligheten er rikere enn all trygg vanepersepsjon og vanetolkninger så langt hadde fastslått. Guds virkelighet brøt m.a.o. de "naturvitenskapelige kjennsgjerninger" for å si det moderne. Abraham stolte på Gud også om all empiri så langt motsa innholdet av et slikt fantastisk løfte, m.a.o.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP