Trine Klette

Førsteamanuensis i ­helsefag, VID viten­skapelige høgskole

En gang trodde man at det var sunt for små barn å gråte, fordi det bidro til å utvikle lungene. En gang trodde man at barn hadde det best på sykehus uten foreldrene. En gang trodde man at små barn ikke kan huske det man opp­lever, og at de ikke ­føler smerte eller sorg. Alt dette er blitt tilbakevist av moderne forskning. Men en ny myte har vokst fram: At små barn har det bedre i barne­hage enn sammen med foreldrene sine.

Sosialt eksperiment

I flere­ undersøkelser, deriblant fra NTNU, har forskere funnet ­økning av stresshormonet kortisol hos små barn i barnehage. Forhøyet kortisol har den virkningen at andre kroppslige funksjoner, blant annet immunforsvaret, undertrykkes. En kronisk tilstand av forhøyet kortisol de første leveårene vil kunne ha svært alvorlige helsemessige konsekvenser.

Det som skjer i Norge og Skandi­navia når det gjelder omsorgen for de minste barna er et sosial eksperiment, uten kontrollgruppe. I 1975 gikk 3 prosent av norske ettåringer i barne­hage, i år 2000 var prosenttallet 30. I dag går mer enn 80 prosent av norske barn i fulltidsbarnehage fra de er ett år gamle. Vi kjenner ikke følgene av dette eksperimentet, ganske enkelt fordi ­offentlig omsorg i så stort omfang aldri er blitt gjennomført her i landet før.

LES OGSÅ: – Barnehagedebatten er likestilling på ville veier

De viktige årene

Det vi vet om de minste barna er imidlertid følgende:

Hjernen fordobles normalt i størrelse i løpet av de to til tre første leveårene. En rekke livsnødvendige funksjoner etableres­ og utvikles i denne perioden, blant annet evnen til å snakke og gå. Tiden mellom null og tre er både den viktigste og den mest sårbare perioden i et menneskes­ liv. Hvordan barn blir ivaretatt, og hvem de blir ivaretatt av i denne­ tiden setter sterke og ­varige spor.

Tilknytningen mellom foreldre og barn er i en avgjørende formativ fase når barnet er mellom 8 og 18 måneder gammelt. I løpet av denne perioden utvikler de fleste et organisert tilknytningsmønster overfor sine nærmeste. Det innebærer blant annet at når barnet er redd eller urolig lærer det hvilke signaler det skal sende for å få foreldrene til å reagere omsorgsfullt. Det er påvist sterke sammenhenger mellom tilknytning i barndommen og senere helse og livskvalitet.

Separasjonsangsten er normalt på sitt sterkeste når et barn er mellom syv måneder og to og et halvt år. Separasjonsangst er en medfødt form for angst, som er medvirkende i tilknytningsprosessen og som bidrar til vår evne til å føle kjærlighet og trygghet. Hvis et barn blir utsatt for separasjoner fra de nærmeste og ikke får tilstrekkelig trøst og hjelp til å regulere denne angsten, kan den bli kronisk, og sannsynligvis også grunnlag for andre former for angst.

LES OGSÅ: Småbarn trives i barnehagen, mener psykolog

De minste i barnehagen

Følge­forskning på ettåringer i barnehage fant blant annet en utbredt passivitet hos mange av barna da de ble observert etter­ noen måneder i barnehage. Tausheten og tilbaketrekningen var en påfallende forandring fra hvordan barna hadde framstått før barnehagestart. I de fleste av barnehagene som deltok i undersøkelsen var det samtidig færrest ansatte til stede på morgenen og ettermiddagen. Det vil si på de tidspunktene da barna skulle skilles fra foreldrene, og da de slitne ventet på at foreldrene skulle komme tilbake.

Mange av de små måtte håndtere følelsene sine på egen hånd, da de ansatte hadde mer enn nok. Det var mange triste og slitne barn som ruslet rundt alene og ventet. En erfaren barne­hageansatt skrev i Dagsavisen i 2018: «Jeg har ofte sittet på gulvet fra kl. 16.00 til 17.00 som eneste voksen. Alene med ti barn. Bare ventet på foreldre og passet på at ingen skader seg... Det blir bare verre i barnehagene. Vi har ikke tid til barna lengre. Jeg spør meg selv og dere som bestemmer: Hvorfor vil vi ha barn ned i ti måneders alder inn i institusjoner­ uten forsvarlig bemanning ?»

«Vendt på hodet»

For første gang i historien kan mange mennesker velge, både om de vil ha barn, når de vil ha barn og hvor mange barn de vil ha. Takket være tilgangen til prevensjon og den økte likestillingen kan dagens unge foreldre i langt større grad enn sine formødre og fedre, planlegge barnefødsler, samarbeide om omsorgen og bruke tid og krefter på barna sine. Men det er et sterkt press på at de skal tilbake i fullt arbeid så raskt som mulig, og andre ­alternativer eksisterer nesten ikke i dagens Norge. Jeg har truffet flere unge mødre som sier at de ble sett rart på hvis de valgte å være hjemme med barna lenger enn et år.

Vi vet at separasjoner fra de nærmeste, stress og følelsesmessig tilbaketrekning i ung alder vil kunne ha varige negative følger. Likevel er det en stadig øking i antall småbarn som begynner i barnehage og i antall timer de tilbringer der. Det er også en pågående debatt om døgnåpne barnehager og senkning av aldersgrensen. Tilknytningsteoriens skaper, John Bowlby, skrev for mer enn femti år siden: «Menns og kvinners arbeidskraft når det gjelder produksjonen av materielle goder, er det som teller i alle våre økonomiske oversikter. Menns og kvinners arbeidskraft når det gjelder produksjonen av lykkelige, sunne og selvstendige barn i hjemmet teller overhodet ikke. Vi har skapt en verden hvor alt er vendt på hodet.»

LES OGSÅ: KrF hyller veteranfeminister

Behov for fleksibilitet

Om vi skal ta den kunnskapen vi nå har om de minste barnas utvikling og behov på alvor, vil den logiske­ konsekvensen være en utvidelse av foreldrepermisjonen. Sekstimers arbeidsdager, fleksible overganger til barnehagestart og mer permisjonstid til fedrene­ vil også kunne hjelpe mye for slitne foreldre og barn. Fleksible løsninger forutsetter imidlertid politisk og økonomisk vilje til å se på omsorgen for barn som den viktige samfunnsoppgaven det er.

Noen barn vil ha det best i barne­hage fra de er ganske små, av ulike grunner. Fra to–tre års ­alder vil de fleste barn normalt tåle kortvarige atskillelser langt bedre enn hva ettåringer gjør. Større barn vil også ha større glede av de sosiale tilbudene i barnehagen. Selv om det hevdes fra flere hold at tidlig barnehagestart ikke har noen negative konsekvenser, vet vi hverken om eller på hvilke måter det kan være skadelig for små barn å gå i barnehage.

LES OGSÅ: Vil ha mer kvinnevennlig samfunn og mindre likestilt samfunn

LES OGSÅ: Betalte 150.000 for å bli aleinemor