Et kort overblikk over Ukrainas historie.

Slettene i Ukraina har opp gjennom historien huset mange folkegrupper og kulturer. Den som kjenner oldtidens og antikkens historie er kjent med beretningene om kimmierer og skytere, folk som en gang i historiens morgenrøde befolket dette landet. Senere så grunnla grekerne sine handelskolonier på Krim og langs den ukrainske kysten. Her hentet de korn og slaver. Men det som er grunnlaget for vår tids Russland og Ukraina ble lagt i tidlig middelalder, da de slaviske stammene, som da befolket området, fikk sin kultur og sin religion, i form av gresk alfabet (senere utviklet til kyrillisk), og religion i form av gresk ortodoks kristendom fra Byzants. Dette skulle legge grunnlaget for både den russiske og ukrainske kulturen. Selve opprinnelsen til det som skulle bli Kiev-Rus er uklar, noen hevder at en slavisk høvding reiste en palisadefestning på det området som i dag utgjør byen Kiev, og at hans navn skulle ha vært Ki. Andre hevder at Kiev-Rus ble grunnlagt av skandinaviske vikinger som dro langs de sør-russiske elevene på sine handelsferder fra Østersjøen til Konstaninopolis. Hvor om alt er, så ble i alle fall de skandinaviske “vikingene” disse tidlige slaviske statenes politiske og militære elite, og med tiden så konverterte de også til den ortodokse kristendommen. Men kulturen var hele tiden gresk-bysantinsk, for de tidlige russerne var Konstantinopolis det kulturelle og identitetsmessige sentrum. Grunnet stadige angrep fra steppefolk i øst, i første rekke de nomadiske kazarene, som hadde tatt judaismen til sin religion, så ble det dannet et statsforbund mellom de forskjellige stammene og byene, det såkalte Kiev-Rus, der Novgorod med tiden nok kom til å innta rollen som det ledende sentrum. Med andre ord den russiske kulturen og identitetens sentrum lå i våre dagers Ukraina. Kiev-Rus fikk en harmonisk utvikling helt frem til mongolenes innvasjon i middelalderen som la Kiev-Rus i ruiner, og reduserte fyrstene til vasaller for de lokale mongolske, senere tartar, khanene. Vi snakker her om en epoke preget av brutal undertrykking og vold, noe som har satt sine tydelige spor på russisk kultur og mentalitet. Dagens østlige Ukraina ble mer eller mindre okkupert av tatarene som opprettet sine store og små khananater, og først under Ivan den Grusommes epoke på femtenhundretallet startet hva man kan kalle frigjøringen fra tartarenes okkupasjon. Store deler av Ukraina lå på den tiden under tartarens kontroll, og indirkete var de underlagt den tyrkiske sultanen, russerne bosatte kosakker i grenseområdene for at disse skulle fungere som en buffer mot tartarene. I løpet av syttenhundretallet ekspanderer russerne i Ukraina og driver tartarene tilbake, og det hele kulminerer med nedkjempelsen av khananatet på Krim , på slutten av syttenhundretallet. Siden den tid har russerne hatt kontrollen med Krim, helt til Krutsjov skjenket halvøyen til Ukraina på sekstitallet. Det var også ut fra Ukraina at Russlands ekspansjon inn i Kaukasus fant sted fra slutten av syttenhundretallet av. I første omgang inngikk de allianser med lokale kristne herskere, som den georgiske kongen, og gjorde Georgia til protektorat ( det ble forøvrig annektert av Russland i 1801, etter at den siste kongen der døde og hadde testamentert landet til den russiske tsaren). Det var i første rekke tyrkerne og deres allierte khanater som ble nedkjempet og fordrevet, men også Iran, som kontrollerte det meste av det territoriet som i dag utgjør statene Armenia og Azerbaijan. Slik fikk også Russland en tilgang til det Kaspiske Hav, og et utgangspunkt for videre ekspansjon inn i Sentral-Asia, med sine muslimske khananater. Vi ser her at Ukraina var av stor betydning som et oppmarsjområde for russisk ekspansjon mot øst og sør. Men vi ser også at området var den russiske kulturens vugge. På dette tidspunktet var Ukraina å anse som et grenseland, befolket av personlig frie kosakker, senere skulle “sivilisasjonen” komme i form av livegne bønder og godsdrift, men ennå i lang til levde kosakktradisjonene videre, og gjør det for så vidt også i vår tid i form av tradisjon og identitet. Det kan også legges til at det vestlige Ukraina først kom under litauisk styre, senere polsk, så Østerriksk-Ungarsk, for til sist fra 1918 til 1939 igjen å bli en del av Polen, før Stalin innkorporerte Vest-Ukraina i Sovjetisk Ukraina i 1939. Dette blir så klart en overfladisk oversikt, det ligger mye historie i denne regionen, men man får nøye seg med hovedpunktene. Hva angår nasjonalisme så har den tradisjonellt stått stekest i vest, i det området som var underlagt Polen og Østerrike. Nasjonalismen fikk aldri noe særlig fotfeste i øst, der befolkningen var nært knyttet til russisk tradisjon og kultur. Et forsøk på å skape en uavhengig ukrainsk stat ble imidlertid gjort etter den russiske revolusjonen i 1917, og der nasjonalisten Simon Petlura var en ledende politisk og militær aktør. Men forsøket strandet grunnet lav oppslutning om prosjektet, og Petulra de drevet suksessivt vestover av bolsjevikene frem til han i 1919 krysset grensen til Polen med de siste av sine tropper. Den eneste tendens til opprør mot russisk styre i øst så man med den legendariske anarkistlederen Nestor Makhnos etablering av en “anarkist-republikk” i Øst-Ukraina mellom 1918 til 1921. Men denne formasjonen oppsto på bakgrunn av ideologisk uenighet, og ikke nasjonalisme.

Ukrainsk nasjonalisme dukket også frem under den annen verdenskrig, da ukrainske nasjonalister (hovedsakelig vest i landet) deltok ivrig i nazistenes Holocaust mot den jødiske befolkningen. Men disse fascistene oppslutning i øst var vesentlig mindre.

Vi kan med andre ord fastslå at Ukraina har en sentral plass i den russiske identiteten. Det er også et faktum at områdets befolkning historisk og identitetsmessig er delt i to på grunn av historiske omstendigheter. Befolkningen i øst sokner til den russiske kulturkretsen, mens befolkningen i vest, grunnet en historisk bakgrunn under polsk og østerriksk styre er mer vestlig orientert.