Erstads historie er ikke alles historie

Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad tok tirsdag 6. desember et kraftig oppgjør med et innlegg jeg hadde på trykk i Bergens Tidende i forrige uke.

Erstad reduserer «One Love» og regnbuen til en protest mot drap og tortur av homofile. Et sentralt punkt i mitt innlegg er at regnbueideologien omhandler mer enn dette. Her står vi ovenfor ideologisk tankegods som tar sikte på å redefinere ekteskapet, familien og hele vår forståelse av kjønn. Det er dette som gjør at mange ikke kan gjøre som Erstad, og stille seg helhjertet bak «One love»-markeringen i fotball-VM. Qatar er ikke alene om å ha innvendinger mot den ferske regnbueideologien. Majoriteten i Latin-Amerika, Øst-Europa, Afrika og Asia ser med skepsis på den raske utviklingen i vesten. Erstad snakker konsekvent om diktaturet i Persiabukta, når det i realiteten handler om langt flere nasjoner og folkegrupper.

Erstad beskylder meg for å konstruere en falsk konflikt. Samtidig skriver Erstad: «Men ein ting er å vere motstander av å innføre tre kjønn i Norge og støtte alle kampsakene til foreninga Fri. Ein ganske annan ting er å meine at det er likegyldig om folk vert drepne, torturert eller sett i fengsel fordi dei er menn som elskar menn». Mener virkelig Erstad at om man ikke gir sin tilslutning til regnbuebruken i fotball-VM så er man likegyldig til at folk blir drept og torturert og satt i fengsel fordi de elsker en av samme kjønn? Det går selvsagt an å være kritisk til regnbueideologien og samtidig fordømme drap, tortur og fengsling av homofile. Her er det Erstad som bevisst konstruerer konflikter og kontraster. Undertegnede og de konservative kristne som ifølge Erstad har spredd innlegget mitt som ild tar sterk avstand fra behandlingen av homofile i Qatar.