Tale Hungnes

Politikk og samfunnssjef i Amnesty International Norge

Vårt første forslag er å relokalisere asylsøkere strandet i Hellas. Hellas tar fortsatt et uforholdsmessig stort ansvar for å ta imot de mange som flykter, mens altfor mange land gjør lite eller ingenting. I 2019 var det i underkant av 70.000 ubehandlede asylsøknader i det greske asylsystemet, og asylsøkere venter i opptil fire til seks år på å få sin søknad behandlet.  

Konsekvensen av den urettferdige ansvarsfordelingen er at Hellas ikke er i stand til å gi asylsøkerne adgang til et fungerende asylsystem, den nødvendige beskyttelsen eller å dekke grunnleggende behov som et tak over hodet, mat og medisin. Dette rammer i særlig grad de mest sårbare som enslige barn, gravide, familier med små barn og babyer, torturoverlevere, kronisk syke og mennesker med nedsatt funksjonsevne.  

Norge har kapasitet

Ifølge UNHCR har  flere enn  44.000 mennesker krysset Egeerhavet i 2019, og over 16.000 av dem  har ankommet den lille øya Lesvos.  Overbefolkningen  på de greske øyene  har nådd de verste nivåene siden 2016.  Lesvos og Samos  huser nå opp til  seks og ti ganger deres respektive kapasitet.  

Med de siste årenes svært få asylankomster til Norge har vi kapasitet til å bidra mer enn vi gjør og bør følge oppfordringen om å vise mer solidaritet. Amnesty mener at Norge bør forplikte seg til årlig å relokalisere 2000 av de strandede asylsøkerne i Hellas frem til det greske asylsystemet er i tråd med internasjonale standarder og asylsøkernes rettigheter blir ivaretatt på en forsvarlig måte. 

Mindreårige returneres

Forslag nummer to er å ta tilbake rimelighetsvilkåret. Rimelighetsvilkåret slik det fungerte før 2016, førte til at et stort flertall av mindreårige asylsøkere ikke ble henvist til internflukt i hjemlandet, men fikk opphold i Norge. Internflukt ble den gang sett på som «urimelig». Etter at vilkåret ble fjernet våren 2016, blir for eksempel en større andel enslige mindreårige asylsøkere returnert til Afghanistan etter fylte 18 år.

Innstrammingstiltakene kom i kjølvannet av flyktningsituasjonen i 2015. Den vurderingen som blir gjort, starter ved å se på søkerens personlige forutsetninger, samt omstendighetene i internfluktområdet.

Hvilke forhold omfattet vurderingen av rimelighet før dette vilkåret ble fjernet? Søkerens individuelle situasjon ble vurdert, som kjønn, alder og helse. Videre ble traumer som følge av forfølgelse tatt hensyn til, sikkerhetssituasjonen i området ble undersøkt, grunnleggende menneskerettigheter ble vektlagt, og til slutt, den sosiale og økonomiske situasjonen på internfluktstedet. UNHCR formulerer kjernen i vurderingen slik: «Kan søkeren, sett hen til situasjonen i hjemlandet, leve et relativt normalt liv uten å risikere unødig lidelse?» Hvis svaret ble nei, fikk søkeren asyl i Norge. 

LES OGSÅ: Norge har valgt ut sine 3.000 kvoteflyktninger: – USA strammer så kraftig inn at vi bør ta flere

Før tok vi mer hensyn

Rimelighetsvilkåret var nyttig fordi det ivaretok hensynet til både FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon. Det kunne blant annet legges vekt på om en enslig mor ville være i stand til å skaffe seg arbeid for å forsørge barna sine og sende de på skole, og om hun hadde et nettverk å støtte seg på.

Det tok også hensyn til om en person med nedsatt funksjonsevne ville få tilstrekkelig helsehjelp på det nye stedet for å kunne leve et forholdsvis normalt liv der. Det krevdes ikke at forholdene var like gode som i Norge, men de grunnleggende menneskerettighetene måtte være på plass. Etter lovendringen er det tilstrekkelig at det nye stedet er trygt og tilgjengelig; de øvrige nevnte individuelle faktorene trenger man ikke lenger vurdere i internfluktbestemmelsen. 

Vi må ta ansvar

Vårt siste forslag er at Norge tar imot 5000 kvoteflyktninger hvert år. Antallet mennesker på flukt i verden har økt til flere enn 70 millioner, hvorav rundt halvparten er barn. Masseflukt fra angrep på sivile i Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Kongo og Myanmar, kommer i tillegg til krigen i Syria og konfliktene i Afghanistan og Irak. Grensene til og gjennom Europa er stengt. En kontroversiell avtale mellom EU og Tyrkia har så godt som stanset flyktningers mulighet til å ta seg fra Tyrkia til Hellas, og EU forsøker å få på plass like problematiske avtaler med Libya og andre land i Nord-Afrika.

Noen få land bærer et enormt ansvar ved å være de som tar imot majoriteten av alle mennesker på flukt. I Europa er Hellas et slikt land, likeså Tyrkia som har tatt imot mer enn 5 millioner syriske flyktninger. Et stort antall syriske flyktninger er også tatt imot av Libanon og Jordan. I overfylte leire i Uganda og Kenya har millioner av flyktninger levd i årevis.

Vi må avlaste nærområdene

Med europeisk støtte stanses de som forsøker å krysse Middelhavet ut fra Libyas kyster og returneres til fryktelige leire der de utsettes for grove menneskerettighetsbrudd som tortur, slaveri og seksuelle overgrep.

Amnesty mener at Norge bør ta imot 5000 kvoteflyktninger hvert år, for å bidra til å avlaste nærområdene og for å sikre at særlig sårbare grupper får den beskyttelsen de har rett til.  

LES MER OM FLYKTNINGER:

Ber utenriksministeren hente ut barn fra Moria-leiren i Hellas

Norge blir ikke med på europeisk fordeling av båtmigranter

Senterpartiet strammest på kvoteflyktninger