En mangfoldig kirke for vår tid
VALGMENIGHETER: Blant folkekirkens 3,5 millioner medlemmer finnes et mangfold av mennesker med ulike holdninger og praksis. Tiden er inne for å drøfte om kirken kan være mer inkluderende og offensiv, også på gruppenivå.
MANGFOLD AV MENIGHETER: – Vi bør heie på personer som vil og kan skape noe nytt, både innenfor og utenfor de organiserte soknekirker, skriver Erling Birkedal.
Bård Bøe
Takk til Åste Dokka som har utfordret kirken til å tenke nytt om valgmenigheter (Vårt Land 10.8.23). Hun og Vidar Bakke, lederen i den eneste godkjente valgmenighet, viser til min utredning om «avtalemenigheter». Jeg vil derfor peke på noen av mine anliggende og forslag.
Mitt utgangspunkt er at ikke alle liker det samme i den mangfoldige kirken. Dette må få konsekvenser både på individ- og gruppenivå. Ulike fellesskap og variert virksomhet vil engasjere flere enn en ensartet organisering og praksis over hele landet. Dokka tenker tilsvarende når hun bruker begrepet paraplyorganisasjon.
Et mangfold av fellesskap har lange historiske røtter. Fra siste del av 1800-tallet har det vært vanlig med bedehusfellesskap i de flest lokalsamfunn. Denne virksomheten er nå betydelig redusert. Samtidig har flere av bedehusforsamlingene begynt å omtale seg som menigheter og kirker, bl.a. Norkirken. Her feires det gudstjenester og sakramentene, dåp og nattverd, forvaltes. Dette skjer med aksept fra ledere i Den norske kirke, blant annet ved generell «avtale om registrering av dåp» i bedehusforsamlinger. (Avtale mellom Kirkerådet og Bispemøtet og tre organisasjoner i 2011.)
Bestill abonnement her
KJØP
