Kommentar

Eget rom for husfredens skyld

Det er på tide at Den norske kirke utvikler ordningen for valgmenigheter. Det handler om å ta mangfoldet på alvor.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I København ligger Vartov valgmenighet. Den skiller seg ikke fra soknemenighetene ved vitnemøter, amerikansk lovsang eller lavkirkelig liturgi. Ikke ved at taleren har skiftet ut prestekjolen med dress. Nei, denne valgmenigheten er viet arven etter N.F.S. Grundtvig, den store salmedikteren og folketenkeren som har satt et umiskjennelig preg på dansk åndsliv. Grundtvig var verken teologisk konservativ eller pietist, men tvert imot kulturåpen og folkelig.

Den norske kirke er organisert gjennom geografiske sokn. Bostedsadresse avgjør soknet, og dermed hvilket kirkebygg, hvilke kirkelige ansatte og hvilket menighetsråd man er knyttet til. Vil du stemme ved eller stille til valg, er det soknet som gjelder. Vil du døpe, gifte deg eller konfirmeres et annet sted, er de fleste fleksible og du slipper utgifter ved å belaste et annet sokn. Du går hvor du vil på gudstjeneste. Men i utgangspunktet er soknet din kirkelige skjebne.

Tenk om Kirkerådet hadde fristilt en menighet i hver by, gitt dem pengesekken, og sagt: Gjør det dere tror er best for kristendommen på deres sted!

—  Åste Dokka

Bymenigheten Sandnes

Som en prøveballong ble forløperen til Bymenigheten Sandnes etablert i 1999. Det er en kirke uten geografisk sokn, og enhver døpt kan bli medlem. I dag er det prest Vidar Mæland Bakke som er daglig leder. Menigheten har egen liturgi og organisasjonsstruktur. Bymenigheten er i dag den eneste valgmenigheten i Den norske kirke.

I Danmarks folkekirke er altså valgmenigheter helt alminnelig, og har vært det siden 1868. Et kirkemedlem kan også selv løse soknebåndene og melde seg inn i et annet sokn eller en valgmenighet. Dette er ikke knyttet til lavkirkelighet, konservative holdninger i samlivsspørsmål eller motstand mot kirkeledelsen. Men i Norge sees valgmenigheter av mange som en trussel mot både enhet, teologisk utvikling og en landsdekkende kirke.

Så er det også Frimodig kirke som har tatt til orde for at dagens ordning skal videreutvikles, mens Åpen folkekirke mener at det ikke trengs.

Soknefromhet

Det står selvsagt ikke noe i Bibelen om soknet. Det er en organisasjonsform som stammer fra embetsmannsstaten, den gangen kirka var den landsdekkende institusjonen som i særklasse klarte å holde kontakten med enkeltmennesket og styresmaktene samtidig. Soknet var både en byråkratisk, maktorganiserende og kirkelig enhet.

Dette betyr imidlertid ikke at soknet ikke har teologisk betydning. Selv er jeg vokst opp med det jeg vil kalle soknefromhet: Du går til gudstjeneste der du bor. Du shopper ikke rundt etter noe som er mer attraktivt. Dustete prester er en øvelse i ydmykhet for din egen del.

Når de kristelige grensene rundt deg er trukket av geografi, og ikke for eksempel av sosiologi eller teologi, sikres det, i alle fall i prinsippet, at du møter ulike mennesker. Fellesskapet handler ikke om likhet eller at man liker hverandre, men om kombinasjonene av Gud og sted. Vi kristne i bygda samles i kirka i bygda, uansett stand, utdanning eller meninger.

I tillegg til dette kommer en aversjon mot kristelig konkurranse, der menighet eller prest må profileres for å fylle en nisje. Alle gudstjenester skal være for alle. Du går ikke etter den mest populære forkynneren eller det beste koret, for hva vil da skje med lokalmenigheten? Å gå til en gudstjeneste som strengt tatt er helt passe, er også en solidaritetshandling, med de andre i soknet og med de kirkelige medarbeiderne på stedet.

Når det allerede er så vanskelig å være en troende, trenger vi vel ikke gjøre det enda verre?

—  Åste Dokka

Urimelig krav

Det finnes fortsatt mange som tenker sånn, og ikke minst finnes det mange som handler sånn, fordi andre kirker ligger for langt borte. Likevel er soknetilhørigheten langt på vei avviklet, i alle fall i større byer. Det er et helt urimelig krav å skulle holde ut i en kirke man misliker søndag etter søndag. Når det allerede er så vanskelig å være en troende, trenger vi vel ikke gjøre det enda verre?

Jeg har selv som prest gitt råd om nettopp shopping til mange: Det er plass for deg i Den norske kirke, bare let litt etter en gudstjeneste du trives med, så skal du se du faller til ro i benkeraden. Alle trenger ikke å like det samme.

Og for at menighetene faktisk kan være ulike, trenger de større indre selvstyre, muligheten til å ansette egen prest og færre lovpålagte allround-oppgaver. Tenk om Kirkerådet hadde fristilt en menighet i hver by, gitt dem pengesekken, og sagt: Gjør det dere tror er best for kristendommen på deres sted! Det kunne blitt interessant.

Utilsiktet kirkevekst

At denne debatten har delt seg i to leirer, der tilhengerne av valgmenigheter er konservative og motstandere er progressive, er ingen naturlov. Det kunne like gjerne vært omvendt. Og for mange handler valgfriheten slett ikke om teologi, men kulturell smak og behovet for å føle et sosialt fellesskap med de andre i kirka. Det er et grunnleggende positivt behov som det er tullete å protestere mot.

Et tilleggsmoment er at det framover ikke er usannsynlig at etablerte frimenigheter vil søke kirkefellesskap nye steder. Jeg kan se for meg at enkelte menigheter i Frikirken vil undersøke slike muligheter dersom det strammer seg ytterligere til i samlivssaken. Migrantmenigheter og andre kan være tjent med organisatorisk og økonomisk sikkerhet under Den norske kirkes vinger. Hvis Den norske kirke gjør det enklere å etablere valgmenigheter, kan man rett og slett dumpe borti litt utilsiktet kirkevekst. Et første skritt kan være å plukke opp Erling Birkedals utredning om avtalemenigheter fra 2019.

Den norske kirke skal være for alle, men det er meningsløst som rent abstrakt prinsipp

—  Åste Dokka

Kirke som paraplyorganisasjon

Den norske kirke skal være for alle, men det er meningsløst som rent abstrakt prinsipp. For det er viktig for mennesker å kunne føle seg hjemme med de andre, det er viktig å like kirkemusikken, å ha sans for predikanten. Det er viktig å slippe å skutte seg under gudstjenesten.

Jeg skal ikke gå i detalj, men min personlige aversjon mot kristenpop og intimiserende presting er dyp og inderlig. Hvis det hadde stått på menyen i min lokale kirke hver søndag, ville jeg rett og slett ikke kommet. Det betyr ikke at folk som liker kristenpop ikke skal få sitt. Det betyr kanskje bare at husfreden blir større dersom alle i familien kan få sitt eget rom.

Dersom Den norske kirke skal ta mangfold på reelt alvor, bør det også være mulig å organisere seg langs skillelinjene, slik at det går an å føle seg lik noen mens man er forskjellig fra andre. Mangfoldet kan ikke bare være individets rett til å mene eller tenke hva det skulle være, det må også kunne nedfelle seg i menighetspraksis.

Derfor bør Den norske kirke begynne å tenke om seg selv at den er mer en paraplyorganisasjon enn en likeartet kirke.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar