Krisen i vår tids etikk 

På skolen lærer man om plikt-, dyds- og konsekvensetikk. Unge mennesker lærer hvordan argumentasjonsrekker kan bygges opp i hver av de tre formene for etikk, og dette forbereder dem på å delta i offentligheten. Men vår offentlighet er ifølge MacIntyre dysfunksjonell – våre etikkdebatter er både endeløse og krasse.

Fornuft og følelser. Dødshjelpsdebatten kan tjene som eksempel. Er det moralsk forsvarlig å legalisere dødshjelp? Her står plikten til ikke å ta liv mot rettigheten til selvbestemmelse og hensynet til konsekvensene av lidelse ved livets slutt. En rekke andre argumenter er også relevante. Men MacIntyre vil peke på at den som kjenner ulike etiske teorier, står fritt til å plukke argumenter for å rettferdiggjøre den konklusjonen han eller hun allerede har bestemt seg for. Slik blir offentlige etikkdiskusjoner et maskespill der argumenter med opphav i én teori alltid kan kontres med et motsatt sett med argumenter fra konkurrerende etiske teorier. Dette gjør diskusjoner endeløse – en konklusjon kan alltid utfordres på nytt. I denne avisens spalter har for og imot dødshjelp blitt diskutert i mange år – og de samme argumentene kommer på nytt.

Den som har flertallet på sin side, kan også vinne frem i den politiske prosessen. Kanskje blir dødshjelp tillatt en dag. Men MacIntyre peker på det dypt utilfredsstillende i at intuisjoner og følelser vinner frem i stedet for en konklusjon som har en genuint rasjonell begrunnelse. Ifølge MacIntyre innser vi innerst inne at vi derfor aldri vil kunne vinne frem rasjonelt overfor en meningsmotstander. Frustrasjonen dette gir opphav til, forklarer den krasse tonen i mange debatter.