Drukner identiteten i anbudsvilkårene?
IDEELL VELFERD: Diakonien etablerte de første velferdstjenestene. Hvordan videreutvikle den diakonale identiteten i profesjonaliserte organisasjoner i et sekularisert samfunn?
DIAKONI: Når vilkårene har endret seg, tror vi det er avgjørende med en dypere refleksjon over disse spørsmålene for å kunne sikre og styrke diakoniens plass i velferdssamfunnet framover.
unsplash
I 1868 etablerte Cathinka Guldberg den første sykepleierutdanning i Norge, gjennom diakonisseinstitusjonen Lovisenberg. Det var på eget initiativ og drevet av et behov hun inspirert av sin kristne tro ville ta ansvar for å fylle. Dette er en historie av mange, men en god illustrasjon på den tradisjonen diakonale virksomheter står i.
Fra sin pionerrolle har tidlige institusjoner som for eksempel Diakonhjemmet, Blå Kors og Haraldsplass, i stadig sterkere grad blitt vevet inn i tjenester og samarbeid der offentlige organer legger premisser for anbud, kvalitet og resultatkrav av tjenestene. Tilsvarende kan også gjelde for nyere institusjoner som Modum Bad og Kirkens SOS. Over tid kan dette føre til en faglig og institusjonell likedanning med øvrige offentlige velferdstilbud og –virksomheter.
Dermed blir det avgjørende å spørre: Hvordan vedlikeholdes og utvikles den diakonale identiteten i institusjonene etter som de modnes, rekrutterer nye medarbeidere og utfordres av nye rammevilkår?
