Lasse Heimdal

Tidligere festivalleder på Korsvei

Kjære Torvald Therkildsen,

I Vårt Land 18. august beskriver du en åndelig reise hvor et aktivt trosliv brått og brutalt ble slukket den 22. juli 2011 etter Utøya-tragedien. Du kunne selv ha vært nummer 70 på dødslistene, men du hadde ved en tilfeldighet først sagt ja til å være med som ungdomsleder på Korsvei, i stedet for å bli med til Utøya. En prests ord om at «Gud har en plan med alt» slukket der og da troens lys for deg.

Vi var på samme festival. Du som ungdomsleder. Jeg som festivalleder. Vi delte samme fortvilelse og opprør over tragediens omfang som utover kvelden og natten gikk opp for oss. Vi tenkte sikkert de samme sinte og rasende tankene; Gud, hvor er du? Hvordan i all verden kan du la noe slikt skje?

Ingen plan med alt

Det var ikke første gang, og heller ikke den siste, at sinne, opprør og raseri har fylt meg og mitt trosliv. I møte med nok av utfordringer i eget liv, og mange års frivillig arbeid for Barnekreftforeningen, har jeg altfor mange ganger sørget og grått sammen med foreldre over liv som meningsløst og altfor tidlig dør.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at det er ingen mening med det. Det er ingen plan med alt. Å tro at vår Herre starter dagen med å fordele trafikkulykker, overgrep, sykdommer, ran og overfall, er så fjernt som det nesten er mulig å komme fra den kjærlige Gud jeg har fått møte. Ja, det ville for meg vært gudsbespottende å tilegne vår Herre slike grusomme egenskaper.

LES OGSÅ: Arne Borge: «Hva er vitsen med å være kristen?»

Ikke Korsvei sine holdninger

Jeg ville også bli nedslått om noen tilegner Korsvei-bevegelsen slike holdninger. Korsvei har mer enn de fleste fremmet troen på Kristus som står på den kjempendes, undertryktes og lidendes side. Vi har aldri snakket bort lidelser og undertrykkelser med at «det er vel en mening med det». Tvert imot har bevegelsen fremmet protest, opprør og handling mot overgrep og naturødeleggelser. I stedet for å skylde på Gud, har Korsvei også pekt på grunnleggende urimeligheter i verdens ressursfordeling, og strukturer som opprettholder urettferdighet. Det har styrket min tro, og for meg gjort troen troverdig.

Breivik, ikke Gud

Det var ikke vår Herre som stod opp den 22. juli og lurte på hvor mange liv han skulle ta på Utøya denne dagen. Det var det Anders Behring Breivik som gjorde. Det ansvaret har jeg ikke tenkt å ta fra han, og klandre vår Herre i stedet.

Jeg må også dele en annen livserfaring: Det er ingen mening med alt. Mange ting er bare ondt. Ferdig snakka. Men det er utrolig hva mennesker med tid og stunder kan hente noe meningsfullt ut av. Jeg har mang en gang sett at mennesker ut av tragedier og over tid henter ut livserfaringer som brukes til veiledning, trøst og styrke for andre.

Ikke at de tragiske hendelsene blir meningsfulle av den grunn. Men med min enkle tro tenker jeg da, at det er ikke den tragedie som vår Herre ikke kan berøre og plante et frø av håp. Og de gangene jeg har sett det spire, tenker jeg at jeg ser Gud selv som på nytt triumferer over ondskapen, og som en gang vil reise opp hver minste, hver bortkommet og undertrykket menneske som lider.

Troen på det motsatte blir for meg enda mer skremmende og meningsløs.

LES MER:

Alf Gjøsund: ‹‹Fortapelsen er ikke noe Gud påfører oss, det er noe vi selv påfører oss og andre››

Geir Hellemo: «Vi ALS-syke får mye oppmerksomhet for dødsprosessen vår. Men hva med livsmulighetene?»

Min tro-intervju med Tord Gustavsen: – Lyset bærer til og med når det er som mørkest