Det skjulte rommet

(Trykket i BT søndag 8. desember)

PÅ MIDTEN AV 2000-tallet leide jeg et svært, gammelt hus sammen med to kamerater. Eieren var gammel, og prisen var beskjeden: totalt 30 000 kroner – i året. Depositum? Nei da, stoler på dere. Eieren satte imidlertid to betingelser for leieforholdet. Han ønsket å stikke innom et par ganger i året, sånn for å sjekke at alt var i orden («og kanskje dere kunne by på noen vafler i samme slengen?»). Vaffelbesøk? Klart det! Null problem! Og den andre betingelsen? Jo, det var én dør vi aldri – ALDRI! – måtte røre. Døra var selvfølgelig låst, men vi måtte love aldri å forsøke å dirke den opp eller på annet vis ta oss inn i Det hemmelige rommet. Kan dere love meg det, på tro og ære?

Jo da, det kunne vi. Vi signerte kontrakten. Huset var digert. Et soveværelse fra eller til utgjorde ingen forskjell.