Anne Fogt

Journalist

10. juli 1920 red danske kong Christian X over den gamle dansk-tyske grense ved Kongeåen på en hvit hest. Dette var en symbolsk handling fra kongens side for å vise at Nordslesvig, som hadde vært tysk siden den grusomme krigen i 1864, endelig var gjenforent med resten av kongeriket. Sydslesvig forble tysk.

100 år senere framstår Nordslesvig og Sydslesvig som et ideal for fredelig sameksistens mellom to befolkningsgrupper. Derfor har Danmark og Tyskland sendt felles søknad om å få den såkalte dansk-tyske mindretallsmodellen ført opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Hvordan kan majoritet og minoritet i et område som gjennom århundrer har vært herjet av krig og ufred, endre oppfatning av hverandre og bli venner i stedet for fiender?

Krig til fred

Som barn i Sydslesvig på 1950-tallet hørte jeg til det danske mindretallet, som fortsatt var – og er – tysk. På netthinnen har det festet seg et bilde av Dannebrog som vaiet over den lille landsbyen hver gang det for oss dansker var noe å flagge for. Dette var kanskje det mest markante uttrykk for at vi fikk lov til å vise vårt danske sinnelag og ta vare på vår identitet og kultur.

Hvordan kunne dette la seg gjøre? Bare 30-40 år tidligere var om lag 35.000 unge menn fra Nordslesvig, de fleste dansksinnede, blitt beordret til å kjempe på tysk side under 1. verdenskrig. Nærmere 6000 døde, langt de fleste for en sak de ikke trodde på, og for et land som de ikke opplevde som deres. Kanskje det var det dette bitre faktum som gjorde at partene under freden i Versailles etter 1. verdenskrig la vekt på å få til en varig avtale for det gamle hertugdømmet Slesvig, fra Kongeåen og ned til Ejderen.

• LES OGSÅ: Bør Danmark gje ei offisielle orsaking for bruken av slavar? Nei, seier folket

Valgte eget land

På initiativ fra den amerikanske president Thomas Woodrow Wilson besluttet fredsforhandlerne i Versailles at innbyggerne i grenselandet skulle få stemme om hvilket land de ville høre til. 10. februar 1920 var det valg i det nordlige valgområde (Nordslesvig), og utfallet viste 75 prosent flertall for å høre til Danmark. 14. mars samme år stemte man i det sørlige valgområde (Sydslesvig), og her ble det 80 prosent flertall for å høre til Tyskland.

De første tiårene etter valgene var preget av skepsis til hverandre, men senere vokste det fram en anerkjennelse av minoritetene på begge sider av grensen. Denne positive utviklingen startet for alvor med den såkalte Bonn-erklæringen i 1955 som fastslo rettigheter og prinsipper for det danske mindretall i Sydslesvig. København-erklæringen av samme dato fastslår det samme for det tyske mindretall i Nordslesvig.

Lykkelig mindretall

I dag omfatter det tyske mindretallet i Sønderjylland, som Nordslesvig nå blir omtalt som i Danmark, rundt 15.000 innbyggere. Det svarer til om lag seks prosent av befolkningen i området. De har egne skoler, barnehager og biblioteker, og deres interesser som tysksinnede med dansk statsborgerskap ivaretas av et eget kontaktutvalg under det danske kulturministerium.

Sydslesvig, den danske betegnelsen for området sør for den dansk-tyske grensen og ned til elven Ejderen, har om lag 700.000 innbyggere, hvorav det danske mindretallet omfatter cirka 50.000, altså rundt 7 prosent av befolkningen. Mindretallet er ikke jevnt fordelt – i kommunene tettest på Danmark er opptil 20 prosent av innbyggerne knyttet til den danske minoriteten.

Det tyske mindretallet i den sørlige delen av Jylland og det danske mindretallet i den nordlige delen av Tyskland lever side om side med majoritetsbefolkningen uten de konfliktene som man har sett andre steder i verden med lignende problematikk. I dag kan både tyskere og dansker med rette være stolte over at den nasjonalismen som stenger for annerledestenkende, ikke har vært et dominerende trekk i grenselandet etter 2. verdenskrig.

• LES OGSÅ: Annenhver danske prest har jobbet mindre under koronakrisen. – Mangler kallsfølelse, mener kritiker

Felles religion

En viktig suksessfaktor for fredelig sameksistens mellom majoritet og minoritet på begge sider av grensen har vært at man har unngått opprivende religionsmotsetninger. Tre år gammel fikk jeg min første venninne, Juliane. Hun var tysk, og hun og hennes mor var medlemmer av den tysk-protestantiske kirken som hadde sin egen kirke i den lille landsbyen vår.

De dansksinnede hørte til Dansk kirke i Udlandet som også var protestantisk. Vi hadde ingen egen kirkebygning, men minst én søndag i måneden ble to klasserom i den danske skolen slått sammen og gjort om til et kirkerom der en dansk prest holdt andakt. Etterpå var det kaffe og sang, men nå var salmene skiftet ut med danske og nordiske sanger.

Noen ganger fikk Juliane – som bodde i nabohuset – bli med meg både til andakten og på kirkekaffen. Fortsatt er det 27 danske menigheter i Sydslesvig.

Eget parti

Danskene har siden 1948 også hatt sitt eget parti, Sydslesvigsk Vælgerforening (SSW), som er representert ikke bare i lokalpolitikken, men også i delstatsparlamentet, Landdagen, i Kiel. Partiet dannet i perioden 2012-2017 delstatsregjering med de tyske sosialdemokratene og De grønne. SSW er opptatt av kontakt ikke bare med Danmark, men med hele Norden. Et aktuelt tema er om man skal stille til valg til Forbundsdagen høsten 2021.

Viktig å være raus

Den dansk-tyske søknaden til UNESCO vil antagelig bli behandlet høsten 2021. Den dansk-tyske mindretallsmodellen viser hvor viktig det er å være raus mot andre som har sin identitet i en annen kultur og et annet språk. Det skaper grobunn for å utvikle et sett med felles verdier og få til fredelig sameksistens med rom for både majoritet og minoritet. Derfor burde modellen kunne tjene som et forbilde og være interessant også i internasjonal sammenheng.

LES MER:

Kristian Fjellanger: «Foreldre som mister barna sine må få sorgpermisjon»

Færre og færre tyske protestanter

– Tyskland er høyreekstremismens «hot-spot»