Tonje Brenna

Fylkesrådsleder i Viken (Ap) 
og Utøya-overlevende

Jeg vokste opp på Holmlia på 90-tallet. Ingen av oss husker vel oppveksten akkurat sånn den var. Det er for eksempel pussig at det aldri regnet om sommeren før noen av oss fylte 12 år. Og at det var is til alle måltider. Vi husker kanskje best det som gjorde inntrykk på oss som barn. Jeg husker i alle fall at vi hadde demonstrasjoner mot rasisme i skolegården. At vi snakka mye om rasisme. Hva det var og at vi måtte stå opp mot det. Jeg husker det som en stor samtale mellom lærere og elever, mellom unger, en samtale der foreldre og idrettsledere og rektor og det som opplevdes som alle, var med. Den store samtalen skulle jeg komme til å tenke mye på i årene etter 22. juli 2011. Og den skulle komme til å prege livet mitt mer enn jeg hadde trodd.

Da Norge mistet uskylden

Jeg har ofte hørt folk omtale terrorhandlingene 22. juli som den dagen Norge mistet sin uskyld. Det er nok mye riktig i det. Men sånn var det ikke for meg. Jeg husker den dagen jeg sluttet å tro at verden bare var snill og at mennesker kunne si onde ting, men at det bare var på film de faktisk gjorde noe slemt. Det var 27. januar 2001. Dagen etter Benjamin Hermansen ble brutalt drept av rasister rett utafor blokka jeg vokste opp i.

Vi hadde jo hørt om dem: rasistene. Nynazistene. De med barberte hoder og store støvler som hatet og bråkte og truet. Vi visste hva de mente og hva de trodde på. Men jeg hadde aldri trodd de ville drepe barn, der jeg gikk i demonstrasjonstog frem og tilbake over skoleplassen og ropte «ingen rasister i våre gater». Jeg hadde aldri trodd at noen kunne planlegge å ta med seg et våpen og ta et annet menneskes liv. Men nå hadde det altså skjedd. Og reaksjonen kom umiddelbart. Allerede samme natt og i dagene som fulgte ble det sagt høyt og klart. Det var ikke tvil. Alle var enige. Det var rasisme. De var rasister. De drepte han fordi de er rasister. Nakent. Direkte. Ærlig. Ingen psykiatri, ingen utredning eller sakkyndig vurdering. De var rasister. Derfor drepte de han.

I dommen fra Borgating lagmannsrett står det: «...Drapet var uprovosert og rasistisk motivert. Benjamin Hermansen ble stukket med kniv i brystet, ryggen og i høyre overarm. Knivstikket i brystet gikk inn i hjertet. Han døde av forblødning.» Klarere kan det knapt skrives.

Utøya

22. juli 2011 er jeg en av de mange som er på Utøya. Når det hele er over blir jeg evakuert fra Utøya i en båt tilhørende campingplassen like ved. Om bord er vi flere AUFere som har overlevd minutter og timer vi aldri vil kunne glemme eller fortrenge. Likevel, på en dag med enorme inntrykk for de aller fleste av oss, er det noe spesielt som skjer i denne båten. Vi veit på det tidspunktet ikke hvem gjerningspersonen er. Vi veit ikke om det er en, flere, en gruppe eller en person. Selv trodde jeg en god stund at det var krig. Mens vi kjører vekk fra øya snakker vi sammen. En gutt sier «Jeg håper ikke det er en innvandrer», og jeg svarer: «Da går Norge av hengslene. Da må vi flytte». Mens vi blir evakuert fra den største terrorhendelsen Norge har opplevd i fredstid, før vi veit noe som helst om hvem dette er, er det dette vi er opptatt av. Hvor ulikt Norge vil reagere avhengig av hvem som står bak.

LES OGSÅ: Nytt forskningsprosjekt etter 22. juli: – Fremdeles mange som sliter

En av oss

Så skulle det vise seg at han var norsk. Han het Anders. Stakkars de som heter Anders, husker jeg at jeg tenkte. Han var ikke en del av en nynazistisk gjeng med de kjennetegnene som automatisk plasserer han på sidelinjen – utenfor det store vi. Ingen hakekors tatovert eller nynazistisk estetikk. Det var ingen gruppe som påtok seg ansvar for handlingen. Vi måtte granske enkeltindividet.

Han var altså en av oss. Så ut som oss. Snakka som oss. Hadde samme bakgrunn som oss. Derfor ble det kanskje ekstra vanskelig og smertefullt å få øye på motivasjon og formål med det hele. Det ble begynnelsen på måneder og år med diskusjon om gjerningsmannens psykiske helse.

LES OGSÅ: Håvard Nyhus: «Høyreekstreme terrorister springer ut av et høyst virksomt og reelt fellesskap»

Det var rasistisk terror

Jeg hadde i mange år etter 22. juli en gul post-it lapp hengende på veggen over pulten min på kontoret, der det sto: «Enten han er tilregnelig eller ikke vil han måtte sitte i fengsel eller under fengselslignende forhold, så lenge han lever». Den lappen sier en del om hvor mye vi diskuterte dette. Hvor redde mange var for at han skulle bli frikjent eller slippe ut eller plutselig bli erklært frisk. Hvor ofte jeg som generalsekretær i AUF ble spurt hva jeg og vi mente om gjerningsmannens psykiske helse. Jeg sa at jeg ikke brydde meg om hvorvidt han ble kjent tilregnelig eller ikke, og jeg mente det nok på det tidspunktet. Helt til han faktisk ble kjent tilregnelig og jeg innså at jeg hadde brydd meg allikevel. Fordi det plutselig var det ene halmstrået vi klamret oss fast til, vi som var opptatt av å få fram at det var politisk motivert terror som fant sted 22. juli. For det var rasistisk. Like rasistisk som drapet på Benjamin. Annerledes utført, ja. Men kreftene og motivasjonen var langt på vei den samme. Hva hadde skjedd med oss? Hvorfor kunne vi ikke bare si det som det var?

Barn forstår

Så ofte jeg har mulighet, deltar jeg på undervisningsopplegget til 22. juli-senteret. Der tar de imot skoleklasser fra hele landet og inviterer de med på en dag med innsikt, diskusjon og refleksjon rundt 22. juli. Det slår meg alltid hvor reflekterte elevene er. De første kullene som ikke var født i 2011 har for lengst begynt på skolen. Likevel har elevene jeg treffer tenkt, lest og grublet mye før de kommer til senteret. Ofte spør de meg hva jeg tenkte da jeg ble evakuert. Jeg svarer ærlig, og forteller om samtalen i båten. Jeg spør elevene om de forstår hva jeg mener når jeg sier at vi var redde for at Norge aldri ville bli det samme igjen om gjerningsmannen hadde innvandrerbakgrunn. De nikker. De forstår. De er 12 år og har brun, gul eller hvit hud. De bor i Groruddalen, Steinkjer og Stange og de skjønner hva jeg mener. De skjønner hva rasisme er. I likhet med gjengen i skolegården på Holmlia for mer enn 20 år siden. De hører den, ser den, mange av dem opplever den.

LES OGSÅ: Torbjørn Røe Isaksen: «Det går et knivskarpt skille mellom drøye meninger og det konspiratoriske muslimhatet»

Samtalen vi ikke tar

Men vi som samfunn klarer ikke å ta den samme samtalen om rasisme. Ikke etter Benjamin Hermansen. Ikke etter 77 drap den 22. juli 2011. Heller ikke etter Donald Trump, Vigrid, eller framveksten av høyreekstreme miljøer og partier over hele verden. Til tross for alt vi veit nå, som vi ikke visste på 90-tallet, så sitter ordene kollektivt fast i halsen på alle som burde innlede den store samtalen. Ord kan være skarpe kniver i den fellesskapsveven som binder oss sammen. Ord som splitter, ord som skaper mistro og ord som skaper hat. Det gir meg
 håp at ungene på 22. juli-senteret skjønner. Desto viktigere
 blir det at også alle vi voksne forstår.

For der ute, utenfor 22. juli-senteret, i avisene og på TV, mellom debattanter og journalister og politikere, der handler samtalen om hvor raskt Listhaug igjen kan bli statsråd etter hun måtte gå av fordi hun
 spredte konspirasjonsteorier på Facebook. Hvorvidt Hege Storhaug skal få statsstøtte til
å spre hatet sitt eller ikke. Om Per Sandberg hadde rett da 
han på Stortingets talerstol sa at om det var noen som hadde «brukt 22. juli» så var det 
Arbeiderpartiet.

Dypt skuffa over debattklima

På tampen av tiåret er det kanskje mest ett spørsmål jeg sitter igjen med: Hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig at de samtalene ikke finner hverandre? At vi ikke ser sammenhengen? At rasismen og ekstreme holdninger florerer som aldri før, samtidig som vi har slutta å snakke om det som nettopp det? Rasisme.

Vi har hatt nok av holdepunkter til å ta den store samtalen. Min generasjon har opplevd høyreekstrem vold og terror. De som er eldre enn meg har det samme. Likevel har vi ikke gjort det. Snakker du med dagens unge om krigen, spør de «hvilken av krigene?» Men alle vet hva 22. juli var. De fortjener at vi evner å ta den store samtalen.

Gjengen i skolegården på Holmlia på 90-tallet ville vært dypt skuffa over dagens debattklima. Det burde vi skamme oss over.

LES FLERE KRONIKKER I SERIEN «DETTE PREGET TIÅRET»:

Kronikkserie: Vårt Land har invitert skribenter til å skrive om tiårets mest brennbare temaer

Eivind Trædal: «Sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel mot demokratiet»

Barnebarn med brev til lederen i Besteforeldrenes klimaaksjon: «Farfar, hva med vår fremtid?»

Leder i Besteforeldenes klimaaksjon i brev til barnebarna: «Jeg kan ikke gi fra meg denne kloden»

Asbjørn Dyrendal: Konspirasjons­teorienes ­comeback