Kurt Hjemdal

Tidligere landsstyreleder i Normisjon

I en kommentar i Vårt Land 9. januar gir Berit Aalborg uttrykk for utilfredshet med at noen våger å sette foten ned når det gjelder liberal teologi i Den norske kirke. Hun mener at det ikke er akseptabelt å stenge bedehuset på Sør-Arnøy for Den norske kirke, men at bedehusvennene i Normisjon bare må akseptere den kirkelige utvikling og gi den rom på bedehuset. Samtidig viser hun til «Calmeyergate-linjen» fra 1920 og mener at få tok den alvorlig.

Aktuell veileder

Nettopp i disse dager er det hundre år siden dette stormøtet - 15. januar 1920 - som fikk avgjørende betydning for hvordan det troende legfolk i de store misjonsorganisasjonene kom til å stille seg til den liberale teologi. Og det er riktig at noen brøt med denne linjen, men i det store og hele ble den fulgt opp og har vært det opp gjennom de hundre år siden.

Og for noen av oss er den fortsatt aktuell som veiviser for hvordan vi skal forholde oss til et vedtak i Kirkemøtet om aksept for likekjønnet samliv i Den norske kirke. Vi mener dette er i strid med Guds ord og kan ikke være med på bare å strø sand på og la tingene skure. Derfor tillater vi oss å protestere på denne linjen, idet vi minnes profeten i Det gamle testamente som utfordret folket på å velge å holde seg til Herren i stedet for å halte til begge sider. I Den norske kirke er denne halten til begge sider blitt vedtatt som linjen som skal følges.

LES OGSÅ: Tror flere bedehus vil si nei til kirken

Heller kritikk til Den norske kirke

Det er naturligvis leit at noen av oss ikke vil legge oss flate for Kirkemøtets vedtak, men fortsatt våger å hevde at Guds ord faktisk sier noe tydelig i denne saken. Men da er problemet ikke bedehusfolket på Sør-Arnøy som Berit Aalborg vil ha det til. Problemet er en kirke som ikke vil bøye seg for det Guds ord sier. Det var i den retning Berit Aalborg burde rettet sin kritikk, ikke mot dem som kjenner seg bundet av Guds ord og retningslinjene for Normisjons arbeid og bedehus som sier at vi ikke skal slippe til det som strir mot Gudsordet.

Beundringsverdig kamp

Jeg synes det er beundringsverdig at noen våger å ta kampen på lokalplanet, vel vitende om at det så visst ikke vil gjøre dem populære, men tvert om vil bety uvilje og motstand. Det hadde vært en kristelig avis verdig å støtte dem som våger å ta denne kampen, men dessverre har vi som står for dette synet, for lengst måttet innse at her har Vårt Land lite positivt å bidra med.

LES OGSÅ: Bedehus og folkekirke nærmer seg hverandre

LES OGSÅ: Mener det samme, men skiller i praksis