Hele min morsfamilie kommer fra øya Sørarnøy i Gildeskål. Der var min morfar Haldor Mevik overlærer. Han var en av initiativtakerne til å bygge bedehus på øya. Siden det var en god båtreise unna kirkestedet, trengte øya et gudshus. Ikke minst til begravelser, minnesamvær, konfirmasjoner, barnedåp og gudstjenester. Bedehuset ble bygd på dugnad av mange av øyas beboere. Jeg har mange gode minner fra dette bedehuset. Det har alltid vært et viktig samlingssted på øya.

Bedehus-boikott

Forrige uke skrev Vårt Land at det lokale ­styret i Normisjon har bestemt seg for å avslutte leieavtalen med Den norske kirke. Gjennom ­fusjoner i de store misjonsorganisasjonene eier de nå bedehuset. Da blir det ikke lenger gudstjenester og kirkelige handlinger på øya i regi av Den norske kirke. For mange av de nesten 300 innbyggerne er dette vondt. De har mistet sitt gudshus og et viktig samlingssted.

Begrunnelsen var at Normisjons lokale styre mener kirken har «beveget seg bort fra Bibelen som Guds ord». Det ­hører også med til historien at den nye soknepresten i Gildeskål, Nils Jøran Riedl, selv er homofil. Kanskje er boikotten utløst av at Riedl ble ansatt, men konflikten har pågått lenge. Biskop Tor B. Jørgensen fikk ikke bruke bedehuset til skolegudstjenester da han var på visitas.

Ulike syn

At bedehus og kristelige organisasjoner bedriver boikott, er ikke et nytt fenomen i norsk kristelig historie. Tenkningen har røtter tilbake til det mye omtalte Calmeyergate-møtet i 1920. 950 kristenledere møttes på initiativ av teolog Ole Hallesby. Målet var å bryte med de liberale teologene og isolere dem, for å forhindre «smittefare».

Hallesby fikk gjennomslag for en ikke-samarbeidslinje. Men det var kristenledere til stede som var mer forsonlige. En av dem var biskop Peter Hognestad, som hadde vært lærer på ­Menighetsfakultetet og var biskop i Bergen. Han hadde stor tillit i lekmannsbevegelsen.

En annen som etter hvert var kritisk til en boikottlinje var ­Dagens redaktør Johannes ­Lavik. Han sto for en langt mer forsonlig linje enn Hallesby. Faktisk var han forsonlig både kristelig og politisk. Han var kritisk til flere av elementer som lå ­under Calmeyergate-
linjen. Særlig det at kristne skulle klumpe seg sammen. Han var for eksempel svært ambivalent til stiftelsen av Kristelig Folkeparti og mente det fantes gode mennesker i alle partier. Lavik var en samarbeidsorientert mann. Avisa Dagen sto også for en slik åpen samarbeidslinje i lang tid.

Motstand i vest

For også på Vestlandet fantes det mye motstand mot den harde Calmeyergatelinjen. Den fantes både i de ulike misjonsorganisasjonene og i Venstre og KrF. Ikke minst var flere lærere på Menighetsfakultetet skeptiske. Flere av dem var redde for at boikottlinjen skulle gå for langt og at det ikke skulle være rom for ulike syn i norsk kristenhet. Noen av dem mente også at de ikke var en del av en nestekjærlig og kristen tenkning å bedrive slik hard boikott.

Linjen som ble vedtatt, var ­moderat konservativ, og førte til en del boikotter på bedehus. Men de mest konservative vant ikke fram med sine hardeste krav om at kristne foreldre skulle ta elever ut av kristendomsundervisning i skolen, dersom læreren var liberal. Heller ikke med sitt krav om å skille stat fra kirke. Ludvig Hope, leder i Norsk Luthersk Misjonssamband, var sterkt imot å jobbe for å ­endre kirkens kobling til staten, slik Hallesby også ønsket. Han ­ønsket at ­«bedehusbevegelsen skulle vokse på toppen av den norske kirkes rammeverk» fikk gjennomslag. Kanskje er dette forklaringen på at den mer pragmatiske linjen vant fram mange steder i årene etter og at ble det lagt til rette for en slags aksept mellom kristne med ulike ståsteder.

Hvem som har sittet med makt, har likevel beveget seg fram og tilbake. Både geografisk og gjennom tiden. Men de siste årene har den hardere boikott-linjen igjen fått en viss framvekst. Trolig har det sammenheng med at aksepten for likekjønnet vigsel har fått flertall i Den norske kirke, og at flere av de kristelige organisasjonene får den samme debatten i årene som kommer.

I nyere tid har vi sett eksempler på en tenkning i Calmeyergate-tradisjon i avisa Dagen, som har hatt mer konfliktorienterte redaktører som Arthur Berg og Finn Jarle Sæle.

Tilfellet Sørarnøy

Så tilbake til styret på Bedehuset på Sørarnøy. De går lenger i sin boikott-tenking enn mange andre. En ting er at de ikke vil invitere en homofil prest til å preke på egne gudstjenester og møter. Men det framstår nå som om de også går svært langt i sin tenkning om «smitteeffekt», når de heller ikke kan tillate ordinære gudstjenester i regi av Den ­norske kirke på bedehuset.

Det er mange ting å si om en slik linje. Den vil åpenbart tilspisse konflikten mellom kristne i Norge over tid. På Sørnarnøy er mange triste, sinte eller oppgitte. De opplever at Normisjons folk både har røvet gudshuset deres og står for en kompromissløs linje.

For det andre vil en slik tenkning slå hardt tilbake på de mest konservative, som allerede er en minoritet i Norge. Dersom konservative selv mener boikott av andre troende er et legitimt virkemiddel, kan de regne med å bli møtt på samme måte. Både i ansettelser, i leie av lokaler og andre sammenhenger. Det er på ingen måte en god situasjon.

Respekt

Der er å håpe at norske kristne heller kan vise vei når det gjelder trosfrihet og respekt for andres overbevisning. En mer fruktbar vei vil være å snakke frimodig om eget standpunkt, heller enn å stenge andre ute. Boikott er bruk av maktmidler. Det har sjelden overbevist andre.

Noen ganger bidrar boikott til endring. Men sjelden når det gjelder troen på Gud.

 

LES OGSÅ: Tror flere bedehus vil si nei til kirken

LES OGSÅ: Bedehus og folkekirke nærmer seg hverandre

LES OGSÅ: Mener det samme, men skiller i praksis