«Bekjennende kristen» - et problem?
Folkekirkeligheten har alltid vært negativ til betegnelsen «bekjennende kristen». Også en av Vårt Lands redaktører, Berit Aalborg, viser sterk motvilje mot dette uttrykket (Se VL 28.09). Som så ofte ellers får pietismen skylden for at det settes skiller mellom troende og vantro, troens bekjennere og andre.
Men apostelen Paulus kommer også dårlig ut når han skriver: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesu er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppvakt ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (Rom 10, 9f.). Jesus er nok heller ikke på nett med redaksjonen i Vårt land når han slår fast: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matt 10,32). Kristentroen er etter sitt vesen offentlig. Av den troende forventes det at troen på Jesus ikke skjules for verden.
Men så vet vi - ikke minst ut fra våre egne liv - hvor forsiktige, flaue, redde og feige vi ofte er, når troens bekjennelse kreves av oss. Derfor har vi ikke vansker med å forstå mennesker som i sitt hjerte tror, men som av mange grunner ikke våger å avlegge den klare bekjennelse til Kristus. Vi vet også at en slik bekjennelse kan uttrykkes på så mange måter, alt etter person og kontekst. Derfor vokter vi oss for å kanonisere en bestemt måte.
På 1950-tallet rettet biskop Eivind Berggrav kritikk mot vekkelsestradisjonen for å «knuse de spede spirer.” Han tenkte på troende som ikke hadde vekkelsesfolkets trosfrimodighet. Berggrav hadde et viktig anliggende. Men «de spede spirer» bør vokse og blomstre og utfolde seg i tro, ved åpen bekjennelse og et liv i all god gjerning i kirke og samfunn. Å forbli en «sped spire» er ikke noe mål i seg selv. Hjelp til vekst er en viktig oppgave i kirker og bedehus.
