ANTIKLIMAKS

Jeg merker selv hvordan synet av alt som lukter av i fjor, fremstår som illeluktende antiklimaks allerede første nyttårsdag. Tidligere varte jula til påske, man lekte i hvert fall med tanken - nå er selve julen rett og slett over, nesten før den har begynt.

Noe må ofres for at noe helt nytt skal få plass eller gjenoppstå, vi vet jo det, årstidene liksom, naturens kretsløp og fra jord er du kommet og til jord skal du bli, ja da - men det virker som liten trøst når du ser disse halvpjuskete likene av noen trær som settes ut ved offentlige søppelkasser eller blir stående pjuske og uvannede og skjelve i regnværet og vindkastene som av en eller annen grunn alltid kommer i romjulen, i hvert fall på Østlandet og i Bergen - pistrete juletrær, ribbet for pynt, kompromiterte i dagslys, det er som å se besteforeldre nakne - det var ikke meningen.

Vi blir fortere ferdig med ting i dag, tror jeg, enn for noen tiår siden. Ting eskalerer lynraskt, blir til en tsunami av følelser, for så å være vekk igjen, like plutselig som det oppstod, uten nødvendigvis å etterlate dypere spor. Før trengte man et halvt års tid for å bygge en skikkelig skandale, og ytterligere ett år på etterspillet. Nå bygger skandalene seg opp over en ukes tid og antar abnorme proporsjoner, for så å avblåses brått og uten varsel - blir stående og slå for seg selv som en åpen dør i vinden i det folkemengden har løpt videre for å bivåne og piske opp stemningen rundt noe annet som brenner. Ingen ting strider mer mot tidsånden enn han eller hun som harmdirrende slår fra seg i kommentarfeltet lenge etter at folkemengden har forlatt det. Du kjenner følelsen - stå der og dirre for deg selv uten en eneste like, kanskje bare en stakkarlike fra trådstarteren. Hvor ble det av de andre? Hvordan ble det så stille, tenker treet.