Åndskristne har Jesus. Humanistene psykologen
Jeg skriver ånds-kristne og da mener jeg de som er helt i ånden i Jesus Kristus. Jeg vet bare av erfaring at da jeg opplevet mitt livs største skjokk, var psykologen overhodet ikke i mine tanker
Jeg tror det kommer av at jeg vokste opp i et kristent hjem, og jeg vet at det var kristne mennesker i generasjoner, fra min oldemor, bestemor og mamma som lærte meg igjen om Jesus Kristus og lot meg gå søndagsskolen. For meg var Jesus som en himmelsk Far hvor jeg kunne vende mitt barnesinn til i bønn når det oppsto vanskelige situasjoner som sykdom og død i familien. Jeg hørte faktisk aldri ordet psykolog eller langt mindre ordet psykiatri i hjemmet mitt. Verken hos min bestemor, tante eller hjemme hos oss selv. Det var som om vi måtte meste livet selv i alle slags situasjoner. Min onkel, mors bror, var en gammel sjømann som hadde seilt som kelner på Amerika-båtene i den Norske Amerikalinje eller NAL som det het den gangen på 50-60-tallet, han sa bestandig husker jeg: Help your self - so help your God you too.
Det var trygge rammer i heimen og liv og moro når onkel kom fra de store hav og hjem til gamle-landet. Vi hørte om mange både dramatiske og humørfylte historier og onkel satt som en konge i sofaen med grå dress som virket som den var fin i snitt og stoff og med en signet-ring på fingeren og sigaretten kjekt mellom fingrene, mens han spøkte med oss ungene og fortalte fra sjøen. Jeg husker jo da familien dro og møtte Amerika-båtene nede på havnen, hvor vi vinket ivrig til de ankomne og så etter om det var et kjent ansikt. Det var jo høyt opp til rekka, men du verden så spennende å kikke etter kjente og kjære.
Det var kanskje mer rom og tid for å hjelpe seg selv den tiden. Mange utover på landet måtte jo hjelpe seg selv og da var Vår Herre, som folk sa, eller Jesus den som man måtte forlite seg på.
