Alle mennesker trenger anerkjennelse

Et anerkjennelsesteoretisk perspektiv på våre menneskelige behov kan bidra til at vi som kirke bedre klarer å skille mellom ulike former for anerkjennelse. Men også til å identifisere når eller hvordan vi som kirke gir – eller nekter å gi – anerkjennelse på bakgrunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet.

I sin preken i sørgegudstjenesten i Oslo domkirke den 26. juni, sa preses Olav Fykse Tveit at kuler ikke kan ta livet av kjærligheten – fordi kjærligheten er større enn alt. Fykse Tveits preken var vakker, viktig og nødvendig. Men hva skjer dersom vi som kirke utfordrer oss med et blikk som hentes utenfra vår egen teologiske tradisjon?Dersom vi for eksempel lar Axel Honneths sosialteorietiske perspektiv prøve oss og de prosesser som pågår i kirken akkurat nå? Kan vi, som kirke, kanskje lære noe dersom vi går rundt med et par Honnethske brilleglass en stund?

I mitt arbeid med omtalen av Frida Mannerfelt og Alexander Maurits bok Kallelse och erkännande. Berättelser om de första kvinnliga prästerna i Svenska kyrkan kom jeg over Hoennths anerkjennelsesteori. Han beskriver hvordan mennesker trenger å erfare flere dimensjoner av anerkjennelse fra andre for å kunne utvikle en personlig identitet eller positiv relasjon til seg selv. Mennesket er, ifølge Honneth, et sosialt vesen som utvikler seg i relasjon til andre mennesker. Og den gode relasjonen til oss selv skaper vi i samspill med andre. Vi er avhengige av å leve i omgivelser eller miljø hvor det er mulig å uttrykke våre biologiske og psykologiske behov. Men det må også være mulig å få disse behovene anerkjent eller bekreftet av omgivelsene. Mennesket blir til, men det kan også risikeres å tilintetgjøres, i relasjon til sine omgivelser.