Å miste et barn

«Dette må de no ha gløymt no, det er snart ti år sidan». Denne overskriften stod på første side i Vårt Land 21. juli i år, og den har forfulgt meg hver dag siden jeg leste den. At noen i det hele tatt kan få seg til å si noe slikt til sørgende foreldre, er komplett uforståelig.

Å miste et barn eller en ungdom er ikke noe en glemmer, og det ikke noe en legger bak seg og går videre som om ingenting har skjedd. Det er med en hver eneste dag hele resten av livet. Etter hvert som årene går, skjønner en mer og mer at det er hele fremtiden en har mistet. Det vet jeg av egen erfaring.

Smerten går ikke over

Den første tiden etter at en har mistet et barn, om det er ved sykdom, ulykke eller en voldshandling, er smerten over tapet uutholdelig, og en forstår ikke hvordan en selv skal kunne klare å leve videre. Etter som tiden går, lærer en seg sakte, men sikkert å leve med sorgen.

Men tapet, smerten og savnet går ikke over. Det blir stadig mer følbart. En ser jevnaldrende av den en har mistet, bli eldre og utvikle seg. Tiden går, og det blir klart at med tapet følger også tap av et mulig svigerbarn og av fremtidige barnebarn.

Søsken har mistet en bror eller en søster som stod dem nær, og de vil ikke lenger kunne oppleve gleden av søskenfellesskap i voksen alder. Heller ikke vil de få oppleve å få barn på samme tid som kan bli fettere og kusiner. Søskens barn har også mistet en onkel eller en tante som de skulle ha blitt kjent med.

Som ringer i vannet

Tapet er som ringer i vannet, det utvider seg og strekker seg lengre enn en først hadde forstått. Derfor glemmer en ikke tapet etter ti år, tyve år eller tredve år eller mer. Av egne erfaringer vet jeg at dette er med en hele livet – og også langt inn i neste generasjon.