Å mene noe om abort og å si det høyt
Jeg har lenge vært opptatt av abortspørsmålet, og har de siste månedene også fulgt debatten om reservasjonsrett for fastleger. Begge deler dreier seg om vanskelige og ømtåelige tema. Nå trenger jeg å si noe høyt.
Mange kvinner har vonde erfaringer i forhold til abort, og det er lett å uttale seg eller argumentere på måter som gjør at noen føler seg såret. Det blir brukt mange og ofte harde ord, fra begge fronter. Dersom man er skeptisk til abort, risikerer man å bli stemplet som kvinnefiendtlig eller bakstreversk. Dersom man offentlig går ut og kjemper mot reservasjonsretten, slik for eksempel blogger Suzanne Kaluza har gjort, risikerer man å få innboksen full av hatefulle, anonyme brev, gjerne med bibelhenvisninger og trusler om å brenne i helvetet.
Jeg heier på de damene som har kjempet og fortsatt kjemper for kvinners rett til å bestemme over og ta ansvar for sitt eget liv. Men vi må også akseptere å leve med de konsekvensene valgene vi tar har.
Jeg føler at abortloven nærmest er hellig. Man skal være veldig kreativ for å kjempe mot dagens høye aborttall, uten at noen kvinner føler seg krenket. Noen hevder at de som roper høyest mot abort, er hvithårede menn over 60 år. Om så var, er ikke deres perspektiver verd å bli lyttet til?
