Nils-Petter Enstad

Forfatter og tidligere offiser i Frelsesarmeen

Torsdag 9. april 1987 var førstesida i Drammens-avisa Fremtiden dominert av overskriften «Halleluja!» og et bilde av denne skribent «i svevet», som jeg fikk det beskrevet som av andre. Den svenske evangelisten og frelsessoldaten Roger Larsson hadde en møteserie i regi av Frelsesarmeen i Drammen, og en av dem som ble bedt for i dette åpningsmøtet var meg. Under den bønnen falt jeg altså i gulvet.

Ekte åndelige erfaringer

Denne opplevelsen ble jeg minnet om da jeg leste Vårt Lands sommergjest, pastor Erik Andreassens kommentar i avisen 6. august: «Når sauene gir sitt liv for hyrden». Her forteller han om en opplevelse som ligger en del år tilbake i tid da han «faket» et slikt fall under forbønn.


Jeg har hørt slike fortellinger før. Jeg tror på at dette er reelle erfaringer, akkurat som jeg forventer å bli trodd når jeg sier at mine egne erfaringer med det å falle under Guds kraft var ekte. Jeg opplevde dette i hvert fall tre-fire ganger. Ingen av gangene var den noen form for «dytting» eller fysisk press; det var, siden jeg både da og nå tror at det finnes noe slik, Guds kraft som virket. Den ene gangen jeg merket at vedkommende som bad for meg gjerne ville gi Ånden en hjelpende hånd, ble jeg stående støtt. 


Jeg har også vært i «den andre enden» av slike erfaringer: Mennesker har falt i gulvet mens jeg bad for dem. Og igjen forventer jeg å bli trodd når jeg sier: Det var ingen slik form for fysisk kontakt mellom meg og den jeg bad for at det skulle kunne føre til at et voksent menneske falt i gulvet.


• LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Først når vi ser at sektmedlemmer er som folk flest, kan vi gjøre noe med problemet»

Frelsesarmeen

Erik Andreassens artikkel, slik jeg forstår ham, handler ikke først og fremst om det å falle i gulvet, men om det å ha og det ta tilsynsansvar i en menighet. Han beskriver menigheten han tilhørte/tjenestegjorde i som «en varmhjertet og karismatisk smeltedigel», og som en menighet han har mye godt å si om. Noen nærmere identifikasjon gir han ikke.

Min menighetsbakgrunn er enkel å identifisere: Det er Frelsesarmeen, i all dens mangfoldighet. Til dette mangfoldet hører også «et varmhjertet og karismatisk» miljø. Dette var jeg en del av i 1987, og dette identifiserer jeg meg med fremdeles. Her gjorde jeg erfaringer som jeg, både i lojalitet mot Frelsesarmeens lære og fordi jeg mente det beskriver erfaringene godt, både da og siden omtalte som min hellighetserfaring og som min dåp i Den Hellige Ånd. Begge uttrykkene er godt innenfor Frelsesarmeens egen språkbruk.


Viktig med tilsyn

Erik Andreassen etterlyser tilsynsordninger i denne typen menigheter og miljøer. Det tror jeg er klokt. Selv om det i utgangspunktet er stor frihet når det gjelder forkynnelsen i Frelsesarmeen, finnes det også et tilsynssystem som fanger det opp dersom noen tar helt av. Som oftest oppleves dette tilsynet som klokt og varsomt, men det kan nok også oppleves som trangt og ikke minst engstelig. Noen ganger må nok den som skal veiledes selv veilede veilederen.


Hvorfor føler jeg plutselig behov for å dele snart 35 år gamle erfaringer og refleksjoner? Kanskje handler det om å ville bidra til å snakke opp åndelige erfaringer som jeg gjorde den gang, og som fremdeles er en viktig del av min kristne bakgrunn?
 Jeg vet godt at det finnes kristne som følte de ble brannskadet i møtet med karismatisk forkynnelse. Noen av disse kaller seg ikke lenger kristne. Men jeg vet også om kristne som følte de ble frostskadet i møtet med en lovisk og usmidig forkynnelse. Også blant dem finnes de som ikke lenger kaller seg kristne.
 Kanskje var jeg blant «de heldige»? Om ikke annet, kan jeg si at det er jeg takknemlig for.

LES MER:

Erik Andreassen: Endelig ble kirken relevant, populær og innflytelsesrik. Med andre ord: alt det djevelen fristet Jesus med

Kyrkjelege kommunikasjonsfolk provosert av misjonskyrkjepastor Erik Andreassen

Pastor Erik Andreassen går sterkt ut mot Roy Godwin: Jeg blir opprørt

Vårt Lands artikler om Knutby-menigheten