Religion

Når sauene gir sitt liv for hyrden

Det må ha sett ut som at jeg falt under Åndens kraft. Sannheten var at jeg la meg ned. Jeg var ikke voksen nok til å bli stående.

Av: Erik Andreassen, pastor

«Knutby». I samtaler med kolleger har jeg bare hørt ordet brukt med ironisk distanse. Nesten som en svenskevits.

Men jeg er sikker på at dersom SVTs «Uppdrag granskning» hadde trengt rystende historier fra norsk, karismatisk virkelighet, ville det ikke vært vanskelig å finne. Mennesker som har tatt skade av manipulasjon og usunne former for åndelighet og makt.

Har man erfaring fra karismatiske sammenhenger, er det rikelig med gjenkjennelse å finne i SVTs nye Knutby-dokumentar. Og selv om det er langt fra Knutby til den delen av frikirkeligheten jeg har vært aktiv i, og er pastor for, er det vanskelig å avskrive mekanismene som gjorde Knutby mulig som et særtilfelle. Varsellampene bør lyse når personer og lederskap selv bruker Gud for å øke sin autoritet.

• LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Først når vi ser at sektmedlemmer er som folk flest, kan vi gjøre noe med problemet»

Min egen erfaring

Fra jeg var 20 år jobbet jeg tre år som ungdomspastor i en menighet jeg har mye godt å si om. En varmhjertet og karismatisk smeltedigel.

Her var det jevnlige besøk av de store skikkelsene innenfor den karismatiske bevegelsen i Norge og Sverige, og ikke fullt så store skikkelser fra USA. Det var en oppriktig lengsel etter å se Gud gjøre noe konkret og synlig, erfare at Gud virker.

Selv kjente jeg meg sjelden åndelig nok, men under ett av disse møtene må det ha sett ut som at ungdomspastoren endelig falt under Åndens kraft. Sannheten var at jeg la meg ned. Jeg orket ikke maset og dyttingen fra amerikaneren. Jeg var ikke voksen nok til å bli stående, eller modig nok til å ta tak i slipset hans i fallet. Og når jeg, som leder, ikke klarte å bli stående i møte med åndelige forventninger og press – hva da med de langt yngre ungdommene?

Vi var villige sauer i møte med predikanter som på sin vei videre til neste møtehelg trengte å huke av de karismatiske sjekkpunktene for suksess.

En annen erfaring

«Marthe», en av de ivrigste ungdommene, var 16 år og skolelei, og ville ta et friår som «soldat» i en slags revolusjonær Jesusarmé. Jeg frarådet det sterkt, men hun lyttet til andre.

For noen år siden tok hun kontakt, og jeg skriver om dette med hennes tillatelse. Hun ville fortelle om en tapt ungdomstid og at hun hadde angret så mye. Hun hadde nesten mistet seg selv og beskrev også at hun gjennom videregående hadde konstant vondt i magen, tynget av ansvaret hun kjente for medelevenes frelse.

Da jeg fortalte dette til en som hadde vært i ledelsen i «Marthes» frikirkelige skolelagsbevegelse på det tidspunktet, sa han: «Ja, og jeg hadde vondt i magen på styremøtene. Det var ikke plass til å være menneske. Alt var så åndelig, alvorlig og fylt av å være med på noe stort.»

Han var selv en voksen, kristen leder den gangen, men forstod ikke hva som skjedde. Og når ledelsen har det slik, er det ikke rart det ikke var plass for mennesket «Marthe» lengst ut i organisasjonen, heller.

Hvor ble det av revisoren?

«På frukten skal treet kjennes», sa Jesus, og peker på behovet for vurdering.

Men i den karismatiske «økonomien» fungerer regnskapene annerledes, og det er ingen plass til revisoren. Rekken av oppildnende profetier som aldri slo til, er uendelig. Det samme er mengden av mirakelhistorier som ikke tåler den mest elementære faktasjekk.

Når det er snakk om «Guds synlige inngripen», så er det akkurat som at de vanlige kravene til etterrettelighet ikke gjelder. Og når predikanter blir «litt mye», tas de bare stille og rolig bort fra invitasjonslisten, uten tilbakemelding eller åpenhet. «Det var jo også så mye bra som skjedde», sies det.

En slik ansvarsfraskrivning har gjort at destruktiv oppførsel og skadelig praksiser har fått fortsette altfor lenge. I samtaler om bevegelser som har etterlatt mange mennesker i grøftekanten, presiseres det ofte at det ikke gikk dårlig med alle. Som at det ikke var så farlig om én sau hoppet utfor klippen, om de 99 andre ikke gjorde det. Et motsatt evangelium, altså.

Jesus sa at den gode hyrden gir sitt liv for sauene, men mange ganger har det vært motsatt.

Løvås' erfaring

Retreatbevegelsens far, Edin Løvås, hadde blitt 100 år i 2020. Han forente nøkternhet og etterrettelighet med troen på en handlende Gud. Det er en tro jeg deler.

Et sted skriver han om dem som ikke uten videre godtar vitnesbyrd de hører, men som føler seg tvungne til å stille spørsmål. «Ikke la noen avfeie deg som en sur kritiker, for dine spørsmål kan være drevet av Ånden», skrev Edin.

Det burde sies fra alle prekestoler, av kristne ledere, og spesielt i sammenhenger hvor vi tror og håper på en Gud som handler. Som ledere bærer vi et stort ansvar for at kritisk tenkning, som er en nådegave, oppmuntres. Vi må lede ved å ta kontakt med og stille spørsmål til kolleger og miljøer vi er bekymret for.

Noen ganger vil vi trå feil, men det er ikke farlig. Konsekvensene av å ikke gjøre det, kan bli mye større.

LES OGSÅ:

• Erik Andreassen: Endelig ble kirken relevant, populær og innflytelsesrik. Med andre ord: alt det djevelen fristet Jesus med

• Kyrkjelege kommunikasjonsfolk provosert av misjonskyrkjepastor Erik Andreassen

• Pastor Erik Andreassen går sterkt ut mot Roy Godwin: Jeg blir opprørt

• Vårt Lands artikler om Knutby-menigheten

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion