Helje Kringlebotn Sødal

Professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Agder

Styret for et bedehus i Nordland avslo nylig å leie ut forsamlingslokalet sitt til Den norske kirke. Beslutningen kan knyttes til et viktig møte som fant sted i disse dager for 100 år siden. Da ble Landsmøtet i anledning kirkestriden, bedre kjent som Calmeyergatemøtet, klimaks i kampen om liberal teologi i Den norske kirke. Fra 15.–18. januar 1920 drøftet 950 delegater fra mer enn 20 kristne organisasjoner innenfor statskirken hvordan de burde forholde seg til den dype og økende lærekonflikten mellom teologisk konservative og liberale i kirken.

Et skille ble skapt

Møtet ble holdt i landets største forsamlingslokale, og på galleriene fulgte flere tusen spent med. At møtet var viktig, var knapt noen i tvil om. Flertallet av kirkens mest aktive medlemmer var teologisk konservative, men minoriteten av mer eller mindre teologisk liberale hadde sentrale posisjoner i akademia, statskirken og samfunnslivet.

Pressen var tungt til stede, og selv kongen sendte telegram der han i diplomatiske vendinger, men med tydelig brodd, ønsket at møtet skulle preges av grunntanken i all kristen tro; nestekjærlighet. Like fullt falt det mange skarpe ord som reflekterte hvor alvorlig delegatene anså situasjonen. Det sto om bibel- og bekjennelsestroskap, rett eller vrang lære og skolens kristendomsundervisning. Ingen «bibeltro» burde frivillig inngå samarbeid med liberale, het det i en av møteresolusjonene.

Et markant skille mellom teologisk konservative og liberale i samme kirkesamfunn var skapt. Finnes «Calmeyergatelinjen» fortsatt, eller har den mest historisk betydning med marginale unntak som ved nevnte bedehus? Før det besvares, må stridens kjerne i 1920 belyses bedre.

LES OGSÅ: De mange skriftene til Ole Hallesby viser at han ikke bare var en hard og ufølsom person

Delegatene vedtok å ikke samarbeide

Hovedspørsmålet på møtet var hvordan teologisk konservative burde stille seg til samarbeid med liberale teologer, prester og lærere. Burde organisasjonene samarbeide med dem, for eksempel ved å slippe enkelte til som forkynnere på bedehus og i foreninger, eller gi spalteplass i organisasjonenes blader og tidsskrifter? Var idealet om kristen enhet overordnet uenighet i lærespørsmål slik at samarbeid med meningsmotstandere kunne forsvares?

Delegatene svarte nesten unisont nei og vedtok å ikke samarbeide på arenaer de selv kontrollerte. Det var mange, og her kunne de forkynne som de ønsket, og feire nattverd uten geistlig kontroll eller innblanding. De prestestyrte aktivitetene i kirken hadde delegatene ingen myndighet over, men de kunne råde legfolk til å holde seg unna dem som var utydelige om Bibelens autoritet, avviste læren om jomfrufødselen, tvilte på om Jesus hadde gjort undre og var stått opp fra de døde, eller som kritiserte læren om evig fortapelse – som representerte tidens største stridstemaer. Samarbeidsnekt understrekte dessuten sakens alvor og var ikke med på å legitimere liberale standpunkter. Strategien som ble vedtatt, kan karakteriseres som defensiv: Calmeyergatelinjen gikk i hovedsak ut på å forsvare konservativ kristendom i egne fora.

Fritak hvis læreren var liberal

Mye av møtetiden og omkring halvparten av foredragene dreide seg om et tema som er underkommunisert i ettertid, nemlig skolen i Norge. Hvordan kunne skolen brukes i kampen mot liberal teologi? Her var strategien tydelig offensiv: Økonomisk og rekrutteringsmessig burde legfolket støtte opp om det kristne skoletilbudet som allerede var etablert, og dessuten starte flere utdanningsinstitusjoner i tråd med skolestrategien som Hallesby hadde utmeislet åtte år før. I den offentlige skolen krevde delegatene fritak fra kristendomsundervisningen hvis læreren var liberal, og statlig lærebokkontroll for å luke ut liberale synspunkter. Staten fulgte ikke anmodningene, men den kristne skoleetableringen skjøt fart.

Fortsatt strid

Kirkestriden roet seg under okkupasjonen og trykket fra en felles, ytre fiende. I møte med økende sekularisering og pluralisering er kristent samarbeid senere blitt et viktig tema, og skillet mellom teologisk konservative og liberale er mindre skarpt enn før. Forsvunnet er det derimot ikke, og Calmeyergatelinjen er blitt aktivisert i store dogmatiske og etiske spørsmål som «helvetesdebatten» i 1953 og den pågående ekteskapsdebatten. Det vises til linjen i spørsmål om hvem som får tillitsverv i organisasjonene og blir spurt som talere og samarbeidspartnere – og av og til i spørsmål om utleie.

LES OGSÅ: – Polariseringen i helvetesdebatten kom fra begge sider

Offensiv skolestrategi er revitalisert

Overordnet er det to påfallende forskjeller mellom 1920 og 2020: Mens dogmatikk var skillemarkør da, blir skillet nå tydeligere knyttet til etiske spørsmål. Mens Calmeyergatemøtet samlet lutherske kristne, viser mange av frikirkene i dag til «linjen» som er blitt et økumenisk prosjekt. Og ikke minst viktig, Calmeyergatemøtets offensive skolestrategi er revitalisert til tross for at Menighetsfakultetet, som ble opprettet i 1907 i protest mot liberal teologi, ikke lenger fremstår som et like teologisk konservativt lærested. Gjenåpningen av Oslo Lærerhøgskole i 2018 er et viktig symbol for denne revitaliseringen. Dette var organisasjonenes flaggskip for kristen lærerutdanning før den ble tvangsovertatt av staten i 1947. Nå fortsetter den under NLA-paraplyen.

I dag er flere organisasjoner og frikirker store skoleeiere for institusjoner med økende rekruttering. Møtet i Calmeyergaten er én av grunnene til det.

LES OGSÅ:

Berit Aalborg: «At bedehus og kristelige organisasjoner bedriver boikott, er ikke et nytt fenomen i norsk kristelig historie. Tenkningen har røtter tilbake til det mye omtalte Calmeyergate-møtet i 1920»

For noen av oss er «Calmeyergate-linjen» fortsatt aktuell som veiviser for hvordan vi skal forholde oss til et vedtak i Kirkemøtet om aksept for likekjønnet samliv

Alf Gjøsund: KRIK-krisen er symptom på en identitetskrise i lavkirkeligheten. De bør vurdere et nytt«Calmeyergate-møte»