Bøker

Forfatteren Ole Hallesby

Man kan lett få inntrykk av at teologen Ole Hallesby, som startet den såkalte helvetesdebatten på 1950-tallet, var en hard og ufølsom person. De mange skriftene hans forteller også en annen historie.

Bilde 1 av 3

I en tekst om Ole Hallesby som forfatter må vi også trekke­ linjer til hans teologiske posisjoner. Forfatteren Hallesby er teologen Hallesby. Teologen Hallesby markerer seg enten det er snakk om fagteologiske arbeider, tematiserte artikler, oppbyggelige skrifter, eller som samfunns- og kulturdebattant.

Hallesby var en produktiv forfatter. Mange leste hans skrifter med utbytte og takknemlighet. Mange lot seg irritere og tok til motmæle. Hans forfatterskap strekker seg fra 1910 til utpå 1950-tallet. Produksjonen består av over 60 fagteologiske verker, populærteologiske skrifter, oppbyggelige bøker og skrifter. Mye er oversatt til andre språk.

Radikal omvendelse

Hallesby var utdannet teolog ved Universitetet i Oslo, han hadde studieopphold utenlands, og han fikk i 1909 en doktorgrad fra Erlangen i Tyskland (Johannes Volkelts Erkenntnis-theorie). Etter ansettelsen som lærer ved det daværende Menighetsfakultetet i Oslo samme år, kom hans første skrifter. Hallesby hadde vært igjennom en radikal omvendelse i 1902 og markerte tydelig konservative teologiske standpunkter. I enkelte skrifter angrep han liberalteologiske standpunkter, i andre skrev han oppbyggelig om kristen tro. I skriftet Forskjellen mellom positiv og liberal Theologi (1910) markerte han standpunkter som senere skulle bli aktualisert ved teologiske og kirkelige stridigheter. Læreboken Den kristelige troslære (del 1 Principlæren) kom i 1920, Den kristelige troslære (del 2 Den specielle del) kom i 1921. Etikkboken Den kristelige sedelære, kom i 1928. Hva er så karakteristisk for Hallesby som forfatter og skribent?

Hallesbys bakgrunn

Hallesby var i hele sitt forfatterliv preget av oppveksten blant haugianere i Aremark i det indre Østfold. Det haugianske, med rot i Hans Nielsen Hauges (1771–1824) kristendomsforståelse, slapp ham aldri. I mange publikasjoner og foredrag trakk han fram Hauges betydning for den enkelte og for samfunnet. Hallesby var pietist med det haugianske som ideal. Det preger den litterære produksjonen hans.

Hauge sto i en læretradisjon fra særlig tysk ortodoks-pietistisk kristendomsforståelse fra 1600/1700-tallet. Sider ved denne læretradisjonen var levende i miljøer som Hallesby vokste opp i. Hallesby mottok også sterke inntrykk fra den pietistiske Erik Pontoppidan (død 1764), særlig kjent for katekismeforklaringen Sandhed til Gudfrygtighet. Pontoppidan var ifølge Hallesby ­Nordens største lærer i kristendom. Typisk for mye pietistisk kristendomsforståelse var en utpreget subjektivistisk interesse, det vil si hva som skjer på det indre sjelelige plan hos mennesket. Individet sto i sentrum, og det som empirisk kan kartlegges i det indre – og deretter i det ytre.

Psykologisk interesse

Min teori er at den store interessen for Hallesbys bøker og småskrifter skyldes skriftenes enkle stil, en hverdagslig aktualisering og hans psykologiske teft. Han skrev gjenkjennelig for mange. Han beskriver følelser, setter ord på reaksjoner, intervenerer på en måte som gjør at tekstene får personlig betydning. Teori og lære skulle alltid relateres til det praktiske liv, også det dogmatiske lærestoffet. Skriftene hans har fundament i teologisk eller psykologisk teori, men teoriene som sådan stilles ikke i sentrum.

I 1919 publiserte Hallesby et lite skrift, Preste­utdannelsen, et utvidet foredrag fra et par år tidligere. I skriftet gir Hallesby tydelige signaler om hvordan en presteutdanning bør være: Ikke behersket av hardkokt intellektualisme, men inn­rettet mot tjenestens viktigste oppgaver. Det er å lede menighetens åndelige liv, vinne sjeler for Gud, oppbygge til hellig liv i de helliges samfunn og være sjelesørger for den enkelte.

Ikke fortørket hjerte

Vi skimter her et ideal for Hallesby som forkynner, lærer og forfatter, hans virksomhet skal i alt være bestemt av slike mål. Forstanden er ikke den eneste sjelsevne en prest, forkynner eller teologisk forfatter trenger. Hjerteliv og sjelsliv omfatter så mye mer enn forstanden. Et overbelastet intellektuelt hode og et fortørket hjerte er det en prest, forkynner eller kristen forfatter trenger minst.

Hallesby etterlyser derfor sjelelære i studiet, og han anbefaler sjelelære som et nytt fag for utdanningen. Prester trenger inngående kjennskap til sjelslivet, både det sunne og syke. For Hallesby var nemlig det teologiske og det psykologiske nært forbundet. I Bibelen finner Hallesby det psykologiske knyttet til menneskets hele vesen, skapt av Gud – av kjøtt og blod, men med sjelsliv. Utelater man den psykologiske ­dimensjonen, begås en fatal feil.

Religiøst «organ»

Det teoretiske grunnlaget for en slik tankegang redegjør Hallesby for i sin prinsipplære fra 1920. Han postulerer tanken om at alle mennesker har et religiøst «organ», altså noe medskapt. Organet hører «menneske­væsenet» til, og det gir mulighet for «berøring» med en verden av en helt annen kvalitet – kalt en «absolutt verden». Det gis «berøringspunkter» i mennesket for kontakt med den absolutte verden, og ut fra slike punkter kan det religiøse personliv oppstå. Berøring med det guddommelige fører da til en form for gudsbevissthet, og samvittigheten blir engasjert.

Gudsbevisstheten er for mange mer eller ­mindre dunkel. Men i lys av Guds spesielle åpenbaring i Jesus Kristus, kan den bli klar. Skal en slik avklaring finne sted, må mennesket møte Gud og oppleve Gud i en personlig livsberøring. Når menneskets vilje og hele indre vesen møter Guds skapende personinnvirkning fra Kristus, så kan en slik avklaring skje. I dette teologiske grunnmønsteret ligger kimen til Hallesbys utnyttelse av psykologisk tankegods. Det psykologiske er innvevd i det teologiske. Psykologiske forutsetninger er premisser for at mennesket av fri overbevisning eller vilje møter Guds nåde i Kristus og kommer til kristen tro.

Psykologiske mønstre

Hallesbys oppfattelse av psykologiske mønstre anvendes så i hans ulike skrifter, psykologiske ord og uttrykk brukes i oppbyggelig og læremessig kontekst, først og fremst i hans fagteologiske lærebøker (dogmatikk og etikk). Men han publiserer også bøker for en bredere leserkrets der det psykologiske er tydelig, som i Samvittigheten fra 1930. I bokens­ forord skriver Hallesby at innholdet er et stykke praktisk teologi, et stykke sjelesorg. Det betyr at Hallesby nå gjør alvor av tankegangen i skriftet Presteutdannelsen, nemlig at sjelelære bør trekkes­ inn når kristendom skal formidles. Hallesby knytter begrepet samvittighet i bokens forord til «hverdagskristendommen» og det ­daglige livs kristenplikter. Begrepet blir belyst fra mange ulike sider, blant annet samvittighetens vekst og modning. Igjen: Dette er for Hallesby teologi, ikke bare psykologi.

Før 1930 publiserte Hallesby flere skrifter som berører det psykologiske, for eksempel i Oppdragelseskristendom og vækkelseskristendom fra 1923. Guds vei inn til mennesket går ikke bare gjennom menneskets bevisste åndsorganer, som forstand og følelse, men også gjennom det ubevisste. Likevel er bevissthetsfunksjonene vilje og samvittighet sentrale, og de danner til sammen et sentrum i personligheten. Men for det lille barnet eller den mentalt syke, så kan Gud nå inn til et psykologisk dyp i mennesket uten at det gjør motstand. Mennesket kan ikke alltid registrere innflytelsen fra Gud i det psykologiske dyp. Det gjelder for alle.

Møtte motbør

Også i boken Temperamenterne i kristelig lys fra 1927 fokuserer Hallesby på det psykologiske. Denne er skrevet for en bred leserkrets, og er på mange måter banebrytende når det gjelder religionspsykologi på kristen mark i Norge. De psykologiske begrepene underbevissthet og ubevissthet drøftes, og Hallesby tenker seg at disse begrepene utgjør kraftsentra i det indre menneske. Fra disse sentra går det impulser til det øvrige psykologiske nettverket i menneskets indre. Ubevissthet eller under­bevissthet er altså sider ved mennesket som Gud kan bruke for å påvirke, ikke minst i retning av menneskets bevisste vilje.

Hallesby fikk fra flere hold motbør for sin interesse for det empirisk-psykologiske. Det ble blant annet hevdet at Hallesby ikke kunne være skriftteolog, og flere kritiserte Hallesby for at han hadde en erfaringsteologisk plattform for sine teologiske arbeider. Hallesby aksepterte merkelappen erfarings­teolog, men betonte Bibelens grunnleggende betydning for kristent liv og teologisk arbeid. Og han avviste kritikk som anklaget ham for å binde mennesket for stramt til bestemte psykologiske opplevelser og reaksjonsmønstre.

Omdiskutert

Hallesbys skrifter førte ofte til protester og motforestillinger. Kvaliteten på de ulike skriftene hans ble vurdert forskjellig. Jacob Jervell hevdet at Hallesby aldri ble en teologisk ­tenker. Johannes Smemo mente at Hallesbys innsats lå på et annet plan enn det strengt fagteologiske. Og for Einar Molland var Hallesby først og fremst lekmannslederen. Her viste han sine evner og da gjerne i strid. Også for Hallesbys kollega Olaf Moe ved ­Menighetsfakultetet var Hallesby først og fremst forkynner og sjelesørger, slik det kom til uttrykk i hans store ­litterære produksjon.

Etter utgivelsen av Hallesbys prinsipp­lære i 1920 kom en ramsalt kritikk fra den svenske teologen Gustaf Aulén. Han kalte Hallesbys bok for en «sektandans dogmatik». Og den norske teologen Christian Ihlen hevdet etter publiseringen av dogmatikkens spesielle del at Hallesby manglet saklig nøkternhet overfor meningsmotstandere. Ifølge Ihlen gravde Hallesby «kløften saa dyp som mulig» mellom stridende parter.

Store spenninger

Det var ikke bare fra meningsmotstanderne at Hallesby måtte tåle kritikk for sine skriftlige ­arbeider. Innad i miljøet ved Menighetsfakultetet var det til tider store spenninger. Ved en anledning var Hallesbys kritikk av statskirkesystemet så hard og iøynefallende for store deler av offentligheten at Menighetsfaktultetets styre i 1919 måtte rykke ut med en erklæring i Aftenposten. Hallesby hadde ivret for oppløsning av statskirken, og det synet delte ikke styret.

Også ved Menighetsfakultetets jubileer i 1933 og 1948 ble det uro rundt markeringer fra Hallesby. I bladet Lys og Liv (1948) og i en artikkel i bladet For fattig og Rik (1933) refereres taler der Hallesby maner til å følge lavkirkelige idealer også ved den akademiske institusjonen. For denne holdningen måtte Hallesby tåle motsigelser fra flere hold. Han bandt i for stor grad kirkelig aktivitet til indremisjonen, og ble kritisert for sin mangel på et bredt kirkelig perspektiv.

Pessimistisk kultursyn

Også rundt Hallesbys lærebok i etikk, Den kriste­lige sedelære fra 1928, var det kritikk og diskusjoner. I minneboken som ble ­publisert i 1962 (Ole Hallesby. En høvding i Guds rike) hevdet den tidligere forlagsmannen Arne Prøis at Hallesby i sitt kultursyn var hemmet av Aremarksdrakten, at hans kultursyn var pessimistisk, og at en kunne merke at Hallesbys bakgrunn var bondeyrkets, ikke bymannens. Etikkboken til Hallesby bæres ikke av vyer, og den røper ikke kontakt med samfunnets tekniske og sosiale sider. Også i Hallesbys egen artikkel Vår ­pietistiske linje i Kirke og Kultur (1946) kommer slike holdninger fram. Hallesby er for eksempel kategorisk avvisende når det gjelder adiafora-spørsmål. Han inntar pietistiske standpunkter til både alkohol og dans. Etter manges mening kom Hallesbys lærebok i etikk til kort både når det gjaldt prinsipielle etiske problemstillinger, men også til praktisk-etiske spørsmål.

Skråsikker forfatter?

Ut fra de teologiske standpunktene og ut fra engasje­mentet slik han fremsto som forfatter, kan man lett få inntrykk av at Ole Hallesby var en hard og ufølsom person. Han førte en kompromissløs kamp mot liberal teologi, han var de ortodokses fører under de voldsomme stridig­hetene omkring 1920, han var en ivrig talsmann for pietistisk kristendom av gammelhaugiansk type, og endelig: Han var mannen bak de harde domsordene som ble slynget ut over eteren i 1953. Hallesbys radiotale innledet den såkalte helvetesdebatten utover i 1950-årene.

Leser vi derimot forordene i flere av hans skrifter, ser vi en annen side ved forfatteren og stridsmannen Hallesby. Ikke sjelden viser han tegn på ydmykhet og usikkerhet, både faglig og personlig. Han er ikke alltid fornøyd med produktet­ som legges fram, selv i hans viktige prinsipplære fra 1920 innrømmer han det mangelfulle.

Fra ulike kilder ser vi hvordan Hallesby­ stiller spørsmål ved egen skikkethet, egen faglig standard og eget temperament. Og i Hallesbys mest kjente bok, Fra bønnens verden, innrømmer han det vanskelige ved å skrive om temaet bønn. Han blir personlig.

Utleverende

Det er forøvrig et trekk ved Hallesbys mange skrifter, særlig de populærteologiske og oppbyggelige, at han også blir svært utleverende. Han blottstiller seg for leseren.

Hallesby hadde kjempet med personlige problemer i livet. I et upublisert dikt fra 1946 klaget han sin nød overfor Gud: «Herre, jeg er meget træt». Han så tilbake på livet, på de mange syndene sine, på smerten livet hadde lagt inn over ham, på sitt onde hjerte. Mange av bekymringene og plagene hans ble delt med andre gjennom skriftene hans.

Den aldrende Hallesby hadde samme selvbilde som den unge, det strengt selvkritiske. Det er denne mannen man møter gjennom Hallesbys skrifter. Enig eller uenig med ham: Ole Hallesby satte spor etter seg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker