Med papir skal kirken styres

For 15 år siden sa den mangeårige statsråden, lagtingspresidenten og stortingsrepresentanten Dag Jostein Fjærvoll takk for seg i rikspolitikken.

– En viktig grunn til det var de enorme haugene med papirer som skulle leses. Jeg trakk et lettelsens sukk da det var slutt, sier 68-åringen fra Stokmarknes i Vesterålen.

Men for fire år siden ble Fjærvoll valgt inn i bispedømmerådet, Kirkemøtet og Kirkerådet.

Mer og mer papir

– Stor var overraskelsen da jeg oppdaget den enorme mengden saksdokumenter, ringpermer og saker som skulle behandles der. Papirmengden står ikke tilbake for den jeg møtte som politiker.

– Må det være slik?

– Ja, og papirbunkene vil bare bli større. Saksmengden til de folkevalgte vil øke betydelig i årene fremover. For overgangen fra å være statskirke til å bli en mer fristilt kirke, fører til masse sakspapirer og høringer, mange og lange møter og en uendelig rekke av saker som vi må ta standpunkt til. Når kirken er fristilt, står den fritt til å organisere seg. Hva skal vi bli, hvordan skal vi organisere oss, og hvordan skal økonomien takles?

I dag benker Dag Jostein Fjærvoll og de 115 andre kirkemøtedeltakerne seg i Trondheim. Den norske kirkes 32. kirkemøte har bevilget seg én ekstra møtedag, i håp om at de gjennom sju dager, kvelder – og sannsynligvis også netter – skal komme seg gjennom en lang, mangfoldig og krevende saksliste.

3,6 kilo veier årets kirkemøteperm – for dem som ikke nøyer seg med sakspapirer på nettet.

– En voldsom opplevelse

– Det første kirkemøtet jeg deltok på, var en voldsom opplevelse: Saksmengden, å sette seg inn i sakene på forhånd, å delta i komitémøter og plenumssamlinger og å være beredt til å avgi stemme i alle typer saker. For i Kirkemøtet velger du ikke hva du skal ta standpunkt til; det er stemmeplikt i alle saker. Vi begynte gjerne halv åtte, og flere dager var vi ikke ferdige før midnatt. Innimellom møtene var det sent og tidlig interesseorganisasjoner og grupper som gjerne ville ha kontakt, forteller Fjærvoll.

Men den rutinerte politikeren, skolelederen og kirkepolitikeren klager ikke for egen del:

– Jeg er blant dem som mener det i den situasjonen kirken nå er i, er nødvendig med mange saksdokumenter, papirer og debatter. Det blir et helt annet liv for kirken å være uten staten. Noen har nok forestilt seg at denne prosessen skulle gå raskt og enkelt, og mange er overrasket over hvor mange prosesser og hvor mye tid som trengs for å komme i mål. Og denne krevende jobben i kirkedemokratiet må noen ta, sier Dag Jostein Fjærvoll.

Selv gir han seg etter denne ene valgperioden. Ikke i frustrasjon eller fordi han synes de kirkelige toppvervene har vært for krevende, men fordi han synes «det er fornuftig at yngre krefter tar over».

En fremmed verden

Det var nok med én periode i Kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd for BI-professor Torger Reve også.

– For meg ble dette en fremmed og nokså annerledes verden. Som ikke-politiker, med bakgrunn fra forskning, utdanning og næringsliv, har jeg nok mindre toleranse for omstendelige dokumenter enn en del andre. Jeg møtte et byråkrati jeg sjelden hadde opplevd. På Kirkemøtet var det en ekstrem formalisme og en pinlig nøyaktighet. Jeg har aldri vært med i noe organ hvor man er så opptatt av at alt som gjøres er politisk korrekt. Alt ble gjort for at ingen grupper skulle støtes.

«Overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem» var Reves konklusjon om Den norske kirkes organisering og ressursbruk da han i 2009 trådte ut av Kirkemøtet og bispedømmerådet.

Ramsalt kritikk

I et leserinnlegg i Vårt Land for seks år siden kom Reve og Torstein Husby fra det samme bispedømmerådet, med ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk.

De to mente at «altfor mye tid og ressurser går med til råd, møter, reformer, sakspapirer og byråkrati, sammenlignet med hva som brukes på prekestolene og i kirkebenkene».

– Jeg tror ikke det er blitt bedre siden den gang, sier Torger Reve nå.

I motsetning til Fjærvoll mener han at det er mulig å få gjort noe for å gjøre papirbunken tynnere, saksbehandlingen enklere og møtene færre og kortere. Også i en krevende fase når mer og mer ansvar overføres fra staten til kirkelige organer.

– Jeg hadde håp om at skillet mellom stat og kirke ville ført til forenklinger, men det ser ikke ut til å skje, sukker Reve.

Som kirkepolitiker moret han seg med regnestykker om hva alle disse møtene, saksbehandlingen og papirene kostet når en regnet med arbeidstiden til alle som deltok.

– Konklusjonen min var at kirken måtte være en organisasjon med god råd.

Mange runder

Mange av sakene behandlet de samme menneskene i flere runder, både i bispedømmerådet og i Kirkemøtet. Jeg vet for eksempel ikke hvor mange ganger vi behandlet liturgireformen. Det kunne bli endeløse diskusjoner som likevel bare endte med forandring av ett komma.

Som tidligere professor i organisasjonsvitenskap, mener Torger Reve at han har «litt faglig basis» for sine synspunkter på organisasjon og ledelse.

– Mitt inntrykk er at kirken i oppbyggingen av Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmeråd har vært opptatt av å vise at de er like «flinke» til å styre kirken som politikerne og kirkedepartementet har vært. Resultatet er at styringsstrukturen bare er blitt enda mer tungrodd enn da kirken fullt og helt var en del av offentlig sektor.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Styrer pengesekken

Fremdeles er det staten som styrer kirkens sentrale pengesekk. Ennå har ikke Kirkemøtet myndighet til å forvalte og prioritere midler til ulike kirkelige formål. Ansvaret for dette får «kirken selv» først i neste fase av selvstendiggjøringen fra staten.

– Hva vil det gjøre med kirken?

– Skal man være selvstyrt, må man begynne å ta ansvar for egen økonomi. Det vil gjøre Kirkemøtet mer realistisk og ansvarlig, rett og slett fordi man ikke har uutømmelige ressurser.

– Det vil bli en krevende øvelse, med mange innebygde motsetninger mellom grupper og interesser som vil ha sin del av kirke-kaka?

– Ja, men jeg tror resultatet kan bli bedre. For økonomiansvaret til «kirken selv» vil kreve at Kirkemøtet blir flinkere til å prioritere, både penger og saker. Flere saker må håndteres administrativt, mens bare de viktige sakene - mål, retning, organisering og økonomi - blir lagt fram for de folkevalgte. I kirkesystemet opplevde jeg på en måte at enhver sak var like viktig. Det er alltid noen som «eier» en sak, uansett hvor liten og uviktig den er for andre, svarer den kirkeaktive økonomi- og strategiprofessoren.

Mye kreativitet og tro

– Hva husker du med størst glede fra din tid i bispedømmeråd og Kirkemøtet?

– Fellesskapet, fantastiske gudstjenester og mange interessante mennesker. Det var en opplevelse å være med. Det var mye styrke, kreativitet og tro både blant tillitsvalgte og ansatte. Bare litt synd at den store kreativiteten brukes til så omstendelig saksbehandling, svarer Torger Reve.

Reise i ukjent farvann

Jofrid Trandem Myhre er skattejurist og seksjonssjef i Skattedirektoratet. For fem år siden ble hun valgt inn i Borg bispedømmeråd og Kirkemøtet, og de to første årene i denne perioden var hun også nestleder i Kirkerådet.

– Dette har vært en opplevelse på mange plan og en reise inn i mange ukjente fagområder for meg. Man må ha veldig stayer-evne for å henge med. Men samlet sett har opplevelsen vært mye mer spennende enn krevende, mer interessant enn slitsom, sier hun.

– Hva har vært mest krevende?

– Den store kompleksiteten i arbeidsoppgaver. Man skal være meningsberettiget i et bredt spekter av saker, og beredt til å votere i alle avstemninger, svarer Myhre.

Både hun og Dag Jostein Fjærvoll mener at sekretariatet i Kirkerådet gjør en god jobb med utredninger, saksforberedelse og oppfølging.

– Effektiv sortering.

– Jeg er blant dem som gjerne vil ha satt meg inn i sakene før de behandles. Selv om jeg mener at blant annet vi i Kirkerådet sorterer sakene veldig effektivt, må jeg innrømme at noe av det som gjør meg frustrert er alle høringene og rundene vi skal innom. I noen tilfeller er en sak behandlet tre ganger i Kirkerådet før den går ut på høring. Deretter kommer saken tilbake til Kirkerådet som vurderer og leverer innstilling til Kirkemøtet. Og der blir sakene gjerne behandlet først i komité, og deretter én og ofte to ganger i plenum.

Kirkelig runddans

– Må den kirkelige runddansen være så omstendelig?

– Ja, jeg tror det. Det er en del av demokratiet. Jeg har ikke noe godt forslag til hvordan tingene kan gjøres enklere. Men jeg har stor forståelse for at bispedømmerådene føler at de får så mange saker på høring at de går litt trøtt. Mange av de store sakene om fristilling fra staten, nye veivalg og lovreguleringer henger dessuten så mye sammen at bispedømmerådsmedlemmer føler at de har uttalt seg om det samme før.

– Er ikke snart det meste på plass i den mer selvstendiggjorte folkekirken?

– Nei, dette løpet har startet, men prosessen skal først ende i 2020. Vi har mye som skal avgjøres i årene fremover, for å få på plass rammene for en fristilt kirke, sier Myhre.

– Hva tror du blir mest krevende?

– Å behandle budsjett ser jeg for meg som den store striden. Hittil har Kirkemøtet ikke hatt noe budsjett- og økonomiansvar, og heller ikke vært arbeidsgiver. Fra 2017 kommer dette på plass: Kirkeøkonomi-ansvaret flyttes fra staten til Kirkemøtet, som får en rammebevilgning og selv må foreta prioriteringer og omfordeling.

Flere lobbyister

Dag Jostein Fjærvoll spår at dette også vil føre til langt større aktivitet fra lobbyorganisasjoner:

– I årene fremover kommer lobbyister til å møte fram på en helt annen måte enn hittil. Flere vil påvirke og arbeide for sine interesser og sine sektorer.

Fjærvolls periode i bispedømmerådet er slutt til høsten. Det valgte Kirkerådet har funksjonstid til og med Kirkemøtet i april 2016.

– Kirkemøtet og særlig Kirkerådet får en kjempeutfordring både i møteaktivitet og saksmengde i den kommende fireårsperioden, konstaterer han.

– Er folk som stiller til valg klar over hva de går til?

– Noen, men slett ikke alle vet hva som ligger foran av utfordringer. Det synes som om de fleste på valglistene er opptatt av enkeltsaker. Men saken om likekjønnede ekteskap, som får så stor offentlig oppmerksomhet, er bare én av mange saker. Men de som velges, skal behandle et veldig stort antall saker, både i Kirkemøtet og i sine respektive bispedømmeråd.

Har ikke våget å telle timer

– Hvor mye tid har du brukt på de frivillige vervene i Den norske kirke regionalt og nasjonalt disse fire årene?

– Det har jeg ikke våget å regne på. Møteantallet er stort. I Sør-Hålogaland bispedømmeråd har vi vanligvis åtte møter i året. De fleste er éndagsmøter, men noen ganger trenger vi to dager. Når vi i år skal tilsette ny biskop, blir det mye ekstra arbeid i tillegg til alt det bispedømmerådet har ansvar for.

Kirkerådet møtes fem ganger i året til todagersmøter, og Kirkemøtet varer en knapp uke.

– Siden jeg bor i Vesterålen må jeg ofte reise hjemmefra dagen før og hjem igjen dagene etter at møtene er holdt. I tillegg kommer mye tid til å forberede saker, både ved lesning og i tankevirksomhet. Men jeg har ingen ting å klage over: Jeg er glad i kirken, og noen må gjøre en jobb i lederorganene. Disse fire årene gjør jeg en innsats, og deretter er det andre som får overta, sier Dag Jostein Fjærvoll.

Krevende saker på løpende bånd

Neste fireårsperiode blir svært arbeidskrevende for folkevalgte i Den norske kirke. Derfor knytter det seg ekstra stor spenning til kirkevalget 2015.

De som i september blir valgt inn i bispedømmerådene, utgjør også Kirkemøtet, som står overfor svært mange store og vanskelige arbeidsoppgaver. Det gjelder særlig en rekke saker som følge av avviklingen av statskirkeordningen, blant annet:

• Avklaringer om staten og Stor­tingets rolle i kirkestyret.

• Overføring av arbeidsgiver, budsjett- og økonomiansvar for kirkelig tilsatte.

• Indrekirkelig fordeling av arbeidsgiverfunksjoner.

• Avklaring om struktur, ansvar og myndighet for ulike kirkelige rådsorganer.

• Ny kirkeordning for Den norske kirke.

• Den norske kirkes forfatning og læregrunnlag.

• Evaluering av gudstjenestereformen.

• Tjenesteordninger for de ulike tjenestegrupper i Den norske kirke.

• Pensjonsordninger for kirkelig tilsatte etter overføringen fra stat til «kirken selv».

• Regler om nominasjon av biskoper.

• Endring i regler for kirkelige valg.

•Tilsetting av en rekke nye biskoper.

• Etter alt å dømme vil også spørsmålet om ekteskapsliturgi eller forbønnsliturgi for homofile par komme opp igjen i Kirkemøtets neste fireårsperiode.