Hjernen er alene

Nobelprisvinner og hjerneforsker Edvard Moser mener religiøsitet er den siste hjerneaktiviteten vi kommer til å forstå. Selv er han bare ­sikker på at han ikke vet.

Min tro

– Ja, det var vel på den tiden jeg var litt rebell ...

Edvard Moser lar setningen henge litt, som om det som kommer nå skal endre alt. Så begynner han å fortelle om det som skjedde året etter gymnaset. Moser mente nemlig at kirken var for opptatt av saker han mente ikke var viktig. Derfor møtte han høflig opp på prestekontoret og meldte seg ut av statskirken.

To år senere meldte han seg inn igjen.

Litt av en rebell.

LES OGSÅ: Lundestad tar kraftig oppgjør med Nobelkomiteen

Være i fred

Om fire dager blir Edvard Moser løftet inn i den høyeste vitenskapshimmel når han tar i mot Nobelprisen i medisin. De historiske linjene er tydelige: Hamsun, Undset, Nansen og Bjørnson. Og nå har altså May-Britt og Edvard Moser sikret Norge den eneste kategorien vi manglet: Medisin.

Vi husker bildene da det ble kjent. Kona May-Britt tok piruetter foran et andpustent norsk pressekorps, NTNU-rektor Gunnar Bovim hevdet at hele universitetet slo stiften og Erna Solberg kastet seg over Twitter for å gratulere. Alle var helt himmelfalne.

Den eneste som fortsatt befant seg i himmelen, var Edvard, som satt i ro og fred på flyet til München for å forske. Først da han gikk ut av flyet og så at nobelkomiteen hadde ringt, forsto han at det hadde skjedd noe.

LES KOMMENTAREN: Hjernekraft

Kanskje var det like greit.

– Jeg er nok en person som synes det er deilig å være i fred, sier han.

Når dette leses, står han foran sju dagers feiring i strekk i Stockholm. Røde løpere og stive middager. Knitrende blitser og klamme hender.

– Det kan hende det blir litt massivt. Men det er fint med en variasjon, sier han.

Mest av alt gleder han seg til å holde nobelforelesningen. «Mitt livs forelesning», kaller han det, og lover «en uvanlig avslutning» på foredragene.

Edvard Moser vokste opp på Hareid på Sunnmøre, rett over gaten for bedehuset. Ikke at det betydde noe, han rant ikke ned dørene. Søndagsskolen, ja vel. Og litt på speideren. Det var uansett vanskelig å unngå kirkelig aktivitet på Sunnmøre på begynnelsen av 70-tallet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Stemte pipene

Den tyske slektsbakgrunnen var kompakt kristelig. Før Edvards far valgte å bryte med tradisjonen, hadde farsslekten fostret prester i sju generasjoner. Men faren falt ikke langt fra stammen. Han ble orgelbygger. Edvard var med på rundturene i Nord-Norge for å drive ettersyn med orglene. Hans rolle var å holde nede en og en tangent mens faren krabbet inn og stemte pipene.

Til tross for at han ble godt kirke­vant, følte han seg aldri helt ­hjemme. Året etter gymnaset meldte han seg som sagt ut av statskirken.

– Det var ikke en spesiell kampsak, men jeg syntes at kirken var litt for firkantet i en del saker. Dessuten reagerte jeg på at folk hadde så bastante meninger. Det at noe sto i Bibelen, var for meg ikke et argument for at det var sant, sier han.

– Hvorfor meldte du deg inn igjen to år senere?

– Jeg reagerte på det motsatte også: At folk tok et bastant, ateistisk standpunkt uten å ha grunnlag for det. Etter at jeg meldte meg inn igjen, har jeg tenkt at det ikke er så nøye hvor jeg er medlem.

LES OGSÅ: En sjelden nobelvinner

Mellom ytterpunktene

Forutsigbart nok for en nobelprisvinner hadde Moser seks i alle fag foruten gym. På realfagslinjen på Ulstein videregåande skule møtte han May-Britt, som senere ble hans kone og nærmeste kollega. Det var også her han satt ved føttene til Gunnar Runde, en mann han gjerne trekker fram når han blir spurt hvor grunnlaget for forsker­karrieren ble lagt. Kona Olga Runde underviste den unge sunnmøringen i religion, og husker ham som en forsiktig gutt som ikke ville ta for mye plass. Men han hadde alltid svaret når han ble spurt.

– Det må ha vært faktasvar, for jeg har ikke svar på hvordan livet henger sammen. Jeg har vinglet mellom ytterpunktene, men har alltid hatt et agnostisk utgangspunkt. Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke vet, sier Moser.

LES OGSÅ: – Jeg kan ikke fatte at det er sant

Han tror han er farget av å være en vitenskapsmann.

– Jeg kan ikke ha ett syn på jobben og ett annet syn hjemme. I forskningen kan jeg bare innta meninger som det er godt grunnlag for. Dermed må jeg ha evidens for det jeg tror og mener privat også.

– Men er det ikke slik at troen starter der ­svarene slutter?

– Ja, men forskjellen er at troende kan virke så sikre. En slik sikkerhet er ikke noe for meg. Noe av det man blir mest trenet på som vitenskapsmann, er å tenke på alternative forklaringer. Det har blitt en del av personligheten min, sier han.

Gud i hjernen

Vi må inn i hjernen. Det er tross alt det som foregår her inne Moser har blitt prisbelønnet for. Sammen med kona May-Britt oppdaget han gitter­cellene, en til da ukjent nervecelle i hjernen. Gittercellene er en del av hjernens stedsans, sammen med plasscellene, som veilederen John O'Keefe oppdaget på 1970-tallet. Forskertrioen får prisen for arbeidet med å kartlegge stedsansen – vår indre GPS.

– Stedsans er noe av det letteste å forstå. Religiøsitet er noe av det vanskeligste. Det er nesten ingen som gidder å jobbe med det, for det ligger så langt fram i tid, sier Moser.

Hvorfor har noen religiøse opplevelser? Det spørsmålet er det mange som gjerne vil ha svar på. Med jevne mellomrom proklamerer populærvitenskapelige ekspedisjoner at de skal oppdage «the God spot» i hjernen. Et typisk forsøk går ut på at forsøkspersonene blir bedt om å utføre religiøse ritualer som bønn eller tenke på et religiøst spørsmål. Samtidig måles de mest energiaktive delene av hjernen med avbildingsteknikken fMRI. Dermed finner man ut hvor «troen» eller «Gud» sitter.

– Jeg tror ikke det har så mye for seg å tenke sånn. Selv om man ser hvor det skjer noe, betyr det ikke at man forstår hva som skjer. Da må man ned på et nivå hvor man ser på hvordan titusenvis av nerve­celler kommuniserer med hverandre, og det når man ikke med fMRI. Og selv om man kan måle alle nervecellene, er det fremdeles enorme utfordringer med å forstå kodene de bruker, sier han.

Alt vi ikke kan forklare

– Hvordan stiller du deg til påstanden om at fremskritt i nevrovitenskapen til slutt vil redusere Gud til signaler i hjernen?

– Jeg vet ikke. Religiøsitet er en kompleks form for atferd og handler om alt vi ikke kan forklare eller forstå. Hjernen er det siste leddet før noe blir til atferd. Dermed er det mulig å forske på det. Men samtidig er det noe av det mest komplekse som finnes­ og det siste vi vil forstå.

– Blir det ditt neste nobelprosjekt?

– Haha, nei, det ligger lenger fram enn min tid. Men om man skal gå dit, må man begynne med å rydde opp i begrepene. Hva er sjel? Hva er Gud? Slike begrep er ikke nyttige for en hjerneforsker. Det dagligdagse språket ligger på et annet plan, sier han.

Åpent sinn

Moser sliter med å se «Gud» som noe eller noen som ­griper aktivt inn og påvirker våre liv.

– Jo mer personlig man gjør det, desto vanskeligere synes jeg det er. At det finnes ting som påvirker livene våre som vi i dag ikke kan forklare med dagens vitenskap, er det ikke vanskelig å være enig i. Men når det blir personifisert, som en skikkelse som tenker som et menneske, som har en vilje og som styrer, da synes jeg det er vanskelig å henge seg på.

– Deler du og kona di May-Britt samme tro?

– På mange måter. Begge er forskere, og det går ikke an å være forsker uten å ha et åpent sinn og ikke godta alt som blir sagt. Men samtidig er hun vel så mye som meg åpen for det ukjente og at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan forklare, sier han.

Bedre verden

I morgen starter hardkjøret. Ekteparet Moser skal delta på 17 tilstelninger på én uke. De kommer til å bo på luksushotell, ha egen limousin med sjåfør og en personlig assistent/livvakt som skal følge dem under hele oppholdet. Overgangen er stor for sunnmøringen som trives best i T-skjorte og joggesko. Nå forventes det at han må stille i både mørk dress og livkjole.

Men også nobellampene slukkes til slutt, livkjolen henges tilbake i skapet og livvakten skal passe noen andres liv. Når hverdagen tar over igjen, hva opplever Edvard Moser at meningen med livet hans ­­er?­

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Du kan like gjerne spørre om hva som gjør meg glad, sier 52-åringen.

Han tenker seg litt om. Sier at det å kunne forske slik at man kan forklare litt mer hver eneste dag er viktig. Men også det å omgås andre mennesker og være sammen med sine nærmeste. Til slutt konkluderer han:

– Meningen ligger vel i å jobbe for en bedre verden, og det går langt utover forskningen. Det var nok det jeg mente kirken burde brukt litt mer av kreftene sine på den gang jeg meldte meg ut.

– Den gang du var en rebell?

– Jeg er på mange måter en rebell ennå, siden jeg ikke aksepterer vedtatte sannheter. Men nå har jeg kanalisert det inn mot mer fornuftige ting – som å forstå hjernen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro