Selvinnsikt fra kjøkkenet
I «Peer Gynt» skrelles som kjent løken lag for lag på leting etter en kjerne. Riksteateret gjør det genialt nok fra kjøkkenbenken.
Ved å nedskalere Peers omgivelser til kjøkkenet, beveger vi oss nærmere inn i sinnet hans og hva det vil si å være et menneske, skriver Kjersti Juul.
Erik Berg/Riksteatret
Hvem er vi innerst inne, bak alle lagene av overfladisk skrell? Når Riksteaterets oppsetning av «Peer Gynt» griper, er det med følelsen av at de makter å gå til kjernen av hva som betyr noe for oss. Her skrelles løken bokstavelig talt lag for lag fra kjøkkenbenken.
Scenograf Erlend Birkeland utstyrer scenen som et slitent kjøkken, hvor skuffer og skap blir brukt for hva det er verdt. På effektivt vis etableres det en kontrakt med publikum der vi glatt godtar at karakterer entrer scenen gjennom en (kjøle)skapdør, som noe annet. Peer Gynts menneskemøter utspiller seg som i et slags drømmespill – et absurd grep i dramatikerens ånd.
Med «Peer Gynt» brøt Ibsen med regler for versemål, logikk i en tekst og en handling folk klarer å følge. Han forlot naturalismen og satte i stedet normen for at kunst kan være et personlig uttrykk. Ved å nedskalere Peers omgivelser til kjøkkenet, beveger vi oss nærmere inn i sinnet hans og hva det vil si å være et menneske. Slik får det evig gyldige spørsmålet tre enda klarere frem.
